Effekt av PCIT i behandling av atferdsvansker hos små barn
Prosjekt
- Prosjektnummer
- 46011600-48
- Ansvarlig person
- Åse Bjørseth
- Institusjon
- Helse Nord-Trøndelag
- Prosjektkategori
- Phd-stipend 2005
- Helsekategori
- Mental Health
- Forskningsaktivitet
- 6. Treatment Evaluation
Rapporter
Randomisert kontrollert studie gjennomført i to barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i Trøndelag. Målsetningen med studien var å sammenligne effekten av interaksjonsbehandlingen Parent-Child Interaction Therapy (PCIT) med klinikkens ordinære behandling i behandling av små barn med atferdsvansker.Datainnsamlingen i den randomiserte kontrollerte studien ble avsluttet våren 2013. De fleste effektmålene i undersøkelsen ble innsamlet gjennom spørreskjema til foreldre og skole/barnehage, og disse dataene er nå i ferd med å bli analysert. I tillegg ble det gjennomført direkte observasjon av samspillet mellom barn og foreldre, ved metoden Dyadic Parent-Child Interaction Coding System (DPICS). Dette materialet forutsetter svært nøyaktig koding etter en manual for å holde den inter-rater reliabiliteten som kreves i henhold til publisering, og dette kodingsarbeidet er nylig ferdig. Artikkelen som omhandler resultater fra studien forventes å sendes inn til et tidsskrift i løpet av våren 2014.
Observasjonsmetoden DPICS ble i tillegg benyttet for å observere samspill mellom barn- og foreldre til 4- og 6-åringer i den epidemiologiske studien Tidlig Trygg i Trondheim. Fra denne populasjonen ble det trukket et utvalg DPICS-opptak fra barn uten noen diagnoser, som så ble sammenlignet med samspill fra barn fra BUP-populasjonen. Disse barna hadde enten en atferdvanske-diagnose, (ODD/CD) og/eller ADHD. Målsettingen var å se hvorvidt DPICS skiller familier med barn uten atferdsvansker fra barn med atferdsvansker. Vår hypotese var at vi ved å analysere DPICS-opptak ville finne variabler som skiller mellom disse to gruppene, og at negativ foreldreatferd ville skille best. Resultatene støttet hypotesen, og viste at det var liten forkjell mellom de to gruppene når det gjaldt positiv og nøytral foreldreatferd, men en klar/signifikant forskjell når det gjaldt negativ foreldreatferd. Negativ foreldreatferd er her definert som negative verbale utsagn, negativ berøring, samt utydelig ledelse fra foreldrene. Artikkelen fra denne studien heter; "Screening for behavioral disorders with the Dyadic Parent-Child Interaction Coding System: Sensitivity, specificity, and core discriminative components", og ble antatt i tidsskriftet Child and Behavior Family Therapy i desember 2013.
Små barn med atferdsvansker utgjør en stor andel av de som i tidlig alder henvises til psykisk helsevern for barn og unge. Overordnet mål for undersøkelsen er å sammenligne effekten av PCIT med ordinær behandling for denne pasientgruppen.Forståelsen av at dysfunksjonell interaksjon mellom foreldre og barn er sentralt i utviklingen av atferdsvansker hos små barn, har ført til fremvekst av en rekke behandlingsformer der en søker å endre uheldige samspillsmønstre.
En av disse metodene er PCIT, som har vist dokumentert effekt gjennom flere amerikanske studier. Felles for disse studiene er imidlertid at de er gjennomført i universitetsklinikker, og det er dermed usikkert i hvilken grad resultatene kan generaliseres til vanlig klinisk praksis. Overordnet mål for denne undersøkelsen er defor nettopp å sammenligne effekten av PCIT med ordinær behandling i en realistisk klinisk setting.
Undersøkelsen er gjennomført som en RCT-studie, hvor eksperimentgruppen (N=37) fikk PCIT, mens kontrollgruppen (N=35) ble gitt klinikkens ordinære behandling. Datainnsamlingen ble gjennomført i to BUP-klinikker i Trøndelag i perioden 2006 - 2012. De siste oppfølgingsdata er i ferd med å registreres, og resultatene fra undersøkelsen er enda ikke kjent.
Samspillsobservasjonen DPICS (the Dyadic Parent-Child Interaction Coding System) brukes som baseline- og endringsmål på interaksjonen mellom barn og foreldre i undersøkelsen. I en delstudie har en i tillegg sett på sensitivitet og spesifisitet v/DPICS. Her har en undersøkt hvorvidt testen effektivt skiller kommunikasjonen i dyader med barn med atferdsvansker fra kommunikasjonen i dyader med "normale" barn. Disse resultatene beskrives nå av Bjørseth og Wichstrøm i en artikkel (under arbeid) med følgende tittel:
Screening for behavioral disorders with the Dyadic Parent-Child Interaction Coding System: Sensitivity, specificity and core discriminative components. Denne artikkelen planlegges ferdigstilt i løpet av mars 2013. Resultatene er også presentert på en internasjonal psykiatrikonferanse.
Overordnet mål for undersøkelsen er å vurdere effekt og nytte av PCIT i vanlige barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i Norge.Det er i dag stor faglig enighet om at dysfunksjonell foreldre-barn interaksjon er sentralt i utvikling av atferdsvansker hos små barn. Denne forståelsen har ført til utvikling av ulike former for intervensjoner, der disse mønstrene i samspillet mellom barn og foreldre søkes endret. Familie-og foreldretreningsintervensjoner er dokumentert å ha langt bedre effekt enn andre behandlingsformer når det gjelder evidensbasert behandling av atferdsvansker. Parent-Child Interaction Therapy ble utviklet av den amerikanske psykologen Sheila Eyberg på 1970 tallet. Metodens effektivitet er dokumentert gjennom flere amerikanske studier. Mange av undersøkelsene er imidlertig gjennomført i universitetsklinikker, hvor terapeutene har fått omfattende trening, og hvor undersøkelsen er ledd i hovedfags- eller doktorgradsarbeider. Det er dermed usikkert i hvilken grad resultatene kan generaliseres til en mer realistisk klinisk setting.
Fremgangsmåten i behandlingsmetoden er detaljert i beskrevet av manual utarbeidet av McNeil i samarbeid med Eyberg (2004). Manualen er oversatt og tilpasset norske forhold av Wormdal (2005).
Datainnsamling er gjennomført i to BUP-klinikker i Trøndelag. Datainnsamlingen har pågått siden 2007, og sluttføres i 2012.
Undersøkelsen er gjennomført som en RCT studie. Eksperimentgruppe (n=37) har fått PCIT. Kontrollgruppe (n=39) har fått ordinær behandling ved de gjeldende poliklinikkene.
Resultater fra prosjektet vil bli beskrevet i artikkelform for publisering i et omfang som gjør at det vil fylle kravene i forbindelse med en Ph.d.-grad, dvs. at det taes sikte på fire internasjonale publikasjoner i internasjonale tidsskrift med fagfelle vurdering. På lengre sikt vil imidlertid prosjektet gi data til flere artikler.
Overordnet mål for undersøkelsen er å vurdere effekt og nytte av PCIT i vanlige barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i Norge.Det er i dag stor faglig enighet om at dysfunksjonell foreldre-barn interaksjon er sentralt i utvikling av atferdsvansker hos små barn. Denne forståelsen har ført til utvikling av ulike former for intervensjoner, der disse mønstrene i samspillet mellom barn og foreldre søkes endret. Familie-og foreldretreningsintervensjoner er dokumentert å ha langt bedre effekt enn andre behandlingsformer når det gjelder evidensbasert behandling av atferdsvansker Parent-Child Interaction Therapy er en metode, som ble utviklet av den amerikanske psykologen Sheila Eyberg på 1970 tallet. Metodens effektivitet er dokumentert gjennom flere amerikanske studier. Mange av undersøkelsene er imidlertig gjennomført i universitetsklinikker, hvor terapeutene har fått omfattende trening, og hvor undersøkelsen er ledd i hovedfags- eller doktorgradsarbeider. Det er dermed usikkert i hvilken grad resultatene kan generaliseres til en mer realistisk klinisk setting.
1990, og denne undersøkelsen søker å dokumentere effekt av metoden i psykisk helsevern for barn og unge.
Fremgangsmåten i behandlingsmetoden er detaljert i beskrevet av manual utarbeidet av McNeil i samarbeid med Eyberg (2004). Manualen er oversatt og tilpasset norske forhold av Wormdal (2005).
Datainnsamling er gjennomført i to BUP-klinikker i Trøndelag. Datainnsamlingen har pågått siden 2007, og sluttføres i 2012.
Undersøkelsen er gjennomført som en
RCT studie. Eksperimentgruppe (n=37) gis PCIT. Kontrollgruppe (n=39) gis ordinær behandling ved de gjeldende poliklinikkene.
En ønsker gjennom undersøkelsen å gi PCIT en etablert status som dokumentert effektiv metode også internasjonalt. PCIT har en form og organisering som gjør den enkel å implementere i små og mellomstore poliklinikker. Bruk av PCIT kan derfor gjøre tilbudet om effektiv hjelp mer tilgjengelig over hele landet.
Resultater fra prosjektet vil bli beskrevet i artikkelform for publisering i et omfang som gjør at det vil fylle kravene i forbindelse med en Ph.d.-grad, dvs. at det taes sikte på fire internasjonale publikasjoner i internasjonale tidsskrift med fagfelle vurdering. På lengre sikt vil imidlertid prosjektet gi data til flere artikler.
Deltagere
- Åse Gresseth Bjørseth Doktorgradsstipendiat
eRapport er utarbeidet av Sølvi Lerfald og Reidar Thorstensen, Regionalt kompetansesenter for klinisk forskning, Helse Vest RHF, og videreutvikles av de fire RHF-ene i fellesskap, med støtte fra Helse Vest IKT
Alle henvendelser rettes til Helse Midt-Norge RHF - Samarbeidsorganet og FFU