Hjelperelasjonens betydning i arbeid med mennesker med rusproblemer. En kvalitativ studie av potensialet i hjelperelasjonen.
Prosjekt
- Prosjektnummer
- 46062109
- Ansvarlig person
- John-Tore Eid
- Institusjon
- NTNU, ISM
- Prosjektkategori
- Toppfinansiering 2013
- Helsekategori
- Mental Health, Generic Health Relevance
- Forskningsaktivitet
- 5. Treatment Developement, 8. Health Services
Rapporter
Prosjektet undersøker hjelperelasjonens rolle for å komme ut av rusmisbruk, ut fra erfaringer som rus- og medikamentfrie over tid. 16 personer som hadde fått hjelp i to norske behandlingskollektiv ble intervjuet for 25 år siden. Syv av dem er gjenintervjuet i prosjektet. Hjelperens personlige engasjement og evne til å forstå den andre er sentralt.Bakgrunn: Mye av dagens behandlingsforskning retter seg mot å studere effekten av selve behandlingen utfra en epistemologisk idé om at det foreligger en stabil forbindelse mellom metode og virkning. Dette skjer til tross for at forskingen gjennom mange tiår på psykologiske og sosiale behandlingsmetoder har påvist at en slik stabil forbindelse ikke eksisterer; at virkningspotensialet i behandling ikke kan løsrives fra relasjonelle og kontekstuelle forutsetninger. I de siste tiårene har rusfeltet gjennomgått store endringer og en dreining mot en medisinsk/diagnostisk tilnærming til misbruksproblemet. Flere rusavhengige enn noen gang er i behandling og bruken av korttidsorienterte behandlingsmetoder øker, samtidig som kravene til effektivitet og rapportering blir stadig høyere. Kunnskapen om den avgjørende betydningen et stabilt og godt hjelpeforhold har ha for å bli frigjort fra sine misbruksproblemer, har kommet mer i bakgrunnen. Målsetting: Prosjektet tar utgangspunkt i perspektivet og beskrivelsene til mennesker som har fått nyttig hjelp og lever vanlige og helt rus- og medikamentfrie liv. En undersøker den enkeltes subjektive erfaring med behandlingsmetoden, konteksten og relasjonen. Målet er å beskrive og analysere hvordan de oppfatter positive endringer gjennom hjelperelasjonens bidrag. Problemstillinger: Hvilke aspekter ved hjelperelasjonen har betydning i arbeidet med mennesker som søker hjelp for sitt rusmiddelmisbruk? Hvordan har den enkelte erfart forholdet til hjelperen som nyttig for å kunne bli i stand til å leve et rusfritt liv etter behandling? Metode og gjennomføring: Prosjektets funn bygger på et større upublisert intervjumateriale fra 1989-90 og bestående av ca. 1000 sider dybdeintervju av 16 unge mennesker som har fått hjelp ved to norske behandlingsinstitusjoner, Tyrilistiftelsen og Selbukollektivet. I løpet av 2014 ble det foretatt omfattende gjenintervju med 7 av disse menneskene. Funn fra første analyserunde ble lagt fram for evaluering i gjenintervjuene, og det gjøres nå en sammenfattende tematisk analyse av de to empiriske delene. Det brukes en kvalitativ, fenomenologisk tilnærming. Tema som peker seg ut: - Hjelperens evne og opptatthet av å forstå den andre og betingelsesløst ta den andres perspektiv. Dette handler først og fremst om anerkjennelse og validering av den andre (bekreftelse både av personen og det som foreligger her og nå), likeså handler det om hjelperens ydmykhet og engasjement. Hjelperen må ha kunnskap om tidlige erfaringers betydning slik at en kan forstå misbrukets mening. Når en anerkjenner den andres perspektiv som deres sannhet, vil en også kunne ivareta den den hjelpetrengendes behov for å være agent i eget liv. - Forplikte seg og ta ansvaret for relasjonen. -Gjenkjenne og kommunisere følelser; at hjelperen kan knytte til noe i en selv som kjenner og vet om de følelsene. - En helende behandling handler i liten grad om metode, i stor grad om relasjon, kontakt og tilknytning. Prosjektresultatene har relevans for behandlingspraksis innen rusfeltet, men også for hjelpearbeid i andre kliniske sammenhenger, hos allmennlegen, på sosialkontoret, osv. De har relevans for forskningsfeltet og den forskningen som er rettet mot behandling, relasjoner og kommunikasjon. I en større sammenheng bidrar prosjektet til å gyldiggjøre erfaringskunnskap. Prosjektet skal føres fram til en doktorgrad i medisin. I løpet 2018 vil funnene bli publisert i vitenskapelige artikler og sammenskrevet i en Ph.D. avhandling.
Prosjektet undersøker hjelperelasjonens rolle for å komme ut av rusmisbruk, ut fra erfaringer som rus- og medikamentfrie over tid. 16 personer som hadde fått hjelp i to norske behandlingskollektiv ble intervjuet for 25 år siden. Syv av dem er gjenintervjuet i prosjektet. Hjelperens personlige engasjement og evne til å forstå den andre er sentralt.Bakgrunn:
Mye av dagens behandlingsforskning retter seg mot å studere effekten av selve behandlingen utfra en epistemologisk idé om at det foreligger
en stabil forbindelse mellom metode og virkning. Dette skjer til tross for at forskingen gjennom mange tiår på psykologiske og sosiale behandlingsmetoder har påvist at en slik stabil forbindelse ikke eksisterer; at virkningspotensialet i behandling ikke kan løsrives fra relasjonelle og kontekstuelle forutsetninger. I de siste tiårene har rusfeltet gjennomgått store endringer og en dreining mot en medisinsk/diagnostisk tilnærming til misbruksproblemet. Flere rusavhengige enn noen gang er i behandling og bruken av korttidsorienterte behandlingsmetoder øker, samtidig som kravene til effektivitet og rapportering blir stadig høyere. Kunnskapen om den avgjørende betydningen et stabilt og godt hjelpeforhold har ha for å
bli frigjort fra sine misbruksproblemer, har kommet mer i bakgrunnen.
Målsetting:
Prosjektet tar utgangspunkt i perspektivet og beskrivelsene til mennesker som har fått nyttig hjelp og lever vanlige og helt rus- og medikamentfrie liv. En undersøker den enkeltes subjektive erfaring med behandlingsmetoden, konteksten og relasjonen. Målet er å beskrive og analysere hvordan de oppfatter positive endringer gjennom hjelperelasjonens bidrag.
Problemstillinger:
Hvilke aspekter ved hjelperelasjonen har betydning i arbeidet med mennesker som søker hjelp for sitt rusmiddelmisbruk?
Hvordan har den enkelte erfart forholdet til hjelperen som nyttig for å kunne bli i stand til å leve et rusfritt liv etter behandling?
Metode og gjennomføring:
Prosjektets funn bygger på et større upublisert intervjumateriale fra 1989-90 og bestående av ca. 1000 sider dybdeintervju av 16 unge mennesker som har fått hjelp ved to norske behandlingsinstitusjoner, Tyrilistiftelsen og Selbukollektivet. I løpet av 2014 ble det foretatt omfattende gjenintervju med 7 av disse menneskene. Funn fra første analyserunde ble lagt fram for evaluering i gjenintervjuene, og det gjøres nå en sammenfattende tematisk analyse av de to empiriske delene. Det brukes en kvalitativ, fenomenologisk tilnærming.
Tema som peker seg ut:
- Hjelperens evne og opptatthet av å forstå den andre og betingelsesløst ta den andres perspektiv. Dette handler først og fremst om anerkjennelse og validering av den andre (bekreftelse både av personen og det som foreligger her og nå), likeså handler det om hjelperens ydmykhet og engasjement. Hjelperen må ha kunnskap om tidlige erfaringers betydning slik at en kan forstå misbrukets mening. Når en anerkjenner den andres perspektiv som deres sannhet, vil en også kunne ivareta den den hjelpetrengendes behov for å være agent i eget liv. - Forplikte seg og ta ansvaret for relasjonen. -Gjenkjenne og kommunisere følelser; at hjelperen kan knytte til noe i en selv som kjenner og vet om de følelsene. - En helende behandling handler i liten grad om metode, i stor grad om relasjon, kontakt og tilknytning. Prosjektresultatene har relevans for behandlingspraksis innen rusfeltet, men også for hjelpearbeid i andre kliniske sammenhenger, hos allmennlegen, på sosialkontoret, osv. De har relevans for forskningsfeltet og den forskningen som er rettet mot behandling, relasjoner og kommunikasjon. I en større sammenheng bidrar prosjektet til å gyldiggjøre erfaringskunnskap. Prosjektet skal føres fram til en doktorgrad i medisin. I løpet 2018 vil funnene bli publisert i vitenskapelige artikler og sammenskrevet i en Ph.D. avhandling.
Prosjektet undersøker hjelperelasjonens rolle for å komme ut av rusmisbruk, ut fra erfaringer som rus- og medikamentfrie over tid. 16 personer som hadde fått hjelp i to norske behandlingskollektiv ble intervjuet for 25 år siden. Syv av dem er gjenintervjuet i prosjektet. Hjelperens personlige engasjement og evne til å forstå den andre er sentralt.Bakgrunn:
Mye av dagens behandlingsforskning retter seg mot å studere effekten av selve behandlingen utfra en epistemologisk idé om at det foreligger en stabil forbindelse mellom metode og virkning. Dette skjer til tross for at forskingen gjennom mange tiår på psykologiske og sosiale behandlingsmetoder har påvist at en slik stabil forbindelse ikke eksisterer; at virkningspotensialet i behandling ikke kan løsrives fra relasjonelle og kontekstuelle forutsetninger. I de siste tiårene har rusfeltet gjennomgått store endringer og en dreining mot en medisinsk/diagnostisk tilnærming til misbruksproblemet. Flere rusavhengige enn noen gang er i behandling og bruken av korttidsorienterte behandlingsmetoder øker, samtidig som kravene til effektivitet og rapportering blir stadig høyere. Kunnskapen om den avgjørende betydningen et stabilt og godt hjelpeforhold har ha for å bli frigjort fra sine misbruksproblemer, har kommet mer i bakgrunnen.
Målsetting:
Prosjektet tar utgangspunkt i perspektivet og beskrivelsene til mennesker som har fått nyttig hjelp og lever vanlige og helt rus- og medikamentfrie liv. En undersøker den enkeltes subjektive erfaring med behandlingsmetoden, konteksten og relasjonen. Målet er å beskrive og analysere hvordan de oppfatter positive endringer gjennom hjelperelasjonens bidrag.
Problemstillinger:
Hvilke aspekter ved hjelperelasjonen har betydning i arbeidet med mennesker som søker hjelp for sitt rusmiddelmisbruk?
Hvordan har den enkelte erfart forholdet til hjelperen som nyttig for å kunne bli i stand til å leve et rusfritt liv etter behandling?
Metode og gjennomføring:
Prosjektets funn bygger på et større upublisert intervjumateriale fra 1989-90 og bestående av ca. 1000 sider dybdeintervju av 16 unge mennesker som har fått hjelp ved to norske behandlingsinstitusjoner, Tyrilistiftelsen og Selbukollektivet. I løpet av 2014 ble det foretatt omfattende gjenintervju med 7 av disse menneskene. Funn fra første analyserunde ble lagt fram for evaluering i gjenintervjuene, og det gjøres nå en sammenfattende tematisk analyse av de to empiriske delene. Det brukes en kvalitativ, fenomenologisk tilnærming.
Foreløpige funn og betydningen av dem:
I analysen av det omfattende materialet er den en del temaer som peker seg ut: - Hjelperens opptatthet av å forstå den andre og betingelsesløst ta den andres perspektiv. Her er anerkjennelse og validering (bekreftelse av personen) sentrale fenomener, likeledes hjelperens ydmykhet og engasjement. Vite om tidlige erfaringers betydning slik at en kan forstå misbrukets mening. Når en anerkjenner den andres perspektiv som deres sannhet, vil en også kunne imøtekomme den den hjelpetrengendes behov for å være agent i eget liv. Forplikte seg og ta ansvaret for relasjonen Gjenkjenne og kommunisere følelser; at hjelperen kan knytte til noe i en selv som kjenner og vet om følelsene. En helende behandling handler i liten grad om metode, men mye om relasjonen, kontakt og tilknytning.
Funn i prosjektet har relevans for behandlingspraksis innen rusfeltet, men også for hjelpearbeid i andre kliniske sammenhenger, hos allmennlegen, på sosialkontoret, osv. Kunnskapen har relevans for forskningsfeltet og den forskningen som er rettet mot behandling, relasjoner og kommunikasjon. I en større sammenheng bidrar prosjektet til å gyldiggjøre erfaringskunnskap. Prosjektet skal føres fram til en doktorgrad i medisin. I løpet 2016 vil funnene bli publisert i vitenskapelige artikler og sammenskrevet i en Ph.D. avhandling.
Målet er å undersøke hjelperelasjonens rolle for å komme ut av rusmisbruk, ut fra erfaringene til dem som lever vanlige liv, helt rus- og medikamentfrie. 16 mennesker som fikk hjelp i to norske behandlingskollektiv ble intervjuet for 25 år siden. Syv av dem er gjenintervjuet det siste året. Hjelperens personlige engasjement og ydmykhet er sentralt.Bakgrunn:
Mye av dagens behandlingsforskning retter seg mot å studere effekten av selve behandlingen utfra en epistemologisk idé om at det foreligger en stabil forbindelse mellom metode og virkning. Dette skjer til tross for at forskingen gjennom mange tiår på psykologiske og sosiale behandlingsmetoder har påvist at en slik stabil forbindelse ikke eksisterer; at virkningspotensialet i behandling ikke kan løsrives fra relasjonelle og kontekstuelle forutsetninger.
I de siste tiårene har rusfeltet gjennomgått store endringer og en dreining mot en medisinsk/diagnostisk tilnærming til misbruksproblemet. Flere rusavhengige enn noen gang er i behandling og bruken av korttidsorienterte behandlingsmetoder øker, samtidig som kravene til effektivitet og rapportering blir stadig høyere. Kunnskapen om den avgjørende betydningen et godt og langvarig hjelpeforhold har ha for å bli frigjort fra sine misbruksproblemer, har kommet mer i bakgrunnen.
Målsetting:
Prosjektet tar utgangspunkt i perspektivet og beskrivelsene til mennesker som har fått nyttig hjelp og lever vanlige og helt rus- og medikamentfrie liv. En undersøker den enkeltes subjektive erfaring med behandlingsmetoden, konteksten og relasjonen. Målet er å beskrive og analysere hvordan de oppfatter positive endringer gjennom hjelperelasjonens bidrag. Problemstillinger: Hvilke aspekter ved hjelperelasjonen har betydning i arbeidet med mennesker som søker hjelp for sitt rusmiddelmisbruk? Hvordan har den enkelte erfart forholdet til hjelperen som nyttig for å kunne bli i stand til å leve et rusfritt liv etter behandling?
Metode og gjennomføring:
Prosjektets funn bygger på et større upublisert intervjumateriale fra 1989-90 og bestående av ca. 1000 sider dybdeintervju av 16 unge mennesker som har fått hjelp ved to norske behandlingsinstitusjoner, Tyrilistiftelsen og Selbukollektivet. 24 år etter er det, i løpet av det siste året, foretatt gjenintervju med 7 disse personene. Funn fra første analyserunde ble lagt fram for evaluering i gjenintervjuene, og det gjøres nå en sammenfattende tematisk analyse av de to empiriske delene. Det brukes en kvalitativ, fenomenologisk tilnærming.
Foreløpige funn og betydningen av dem:
Sentrale funn i den foreløpige analysen av materialet: - Hjelperens evne til betingelsesløst å ta den andres perspektiv. Det forutsetter at en forstår årsaken til avhengigheten (misbrukets «mening») og vet om tidlige erfaringers betydning i den andres historie. Når en anerkjenner den andres perspektiv som deres sannhet, vil en også kunne imøtekomme den den hjelpetrengendes behov for å være agent i eget liv.
Hjelperens ydmykhet og engasjement. Det fører til at en forplikter seg og tar ansvaret for relasjonen, og ikke fordømmer/dømmer den andres handlinger. Gjenkjenne og kommunisere følelser; at hjelperen kan knytte til noe i en selv som kjenner og vet om den følelsen. En helende relasjon handler i liten grad om metode, men hovedsakelig om kontakt og tilknytning.
Funn fra prosjektet har relevans for behandlingspraksis innen rusfeltet, men også for hjelpearbeid i andre kliniske sammenhenger, hos allmennlegen, på sosialkontoret, m.fl. Resultatene har relevans for forskningsfeltet og den forskningen som er rettet mot behandling, relasjoner og kommunikasjon. I en større sammenheng bidrar prosjektet til å gyldiggjøre erfaringskunnskap.
Prosjektet skal føres fram til en doktorgrad i medisin. I løpet 2015 vil funn bli publisert i vitenskapelige artikler og sammenskrevet i en Ph.D. avhandling.
Forskningen gjennom tiår har påvist at virkningspotensialet i behandling ikke kan løsrives fra relasjonelle forutsetninger. Dette prosjektet har som mål å bidra med kunnskap om hjelperelasjonens viktige og nødvendige plass innen dagens behandling av rusavhengige, og samtidig utvide kunnskapen og forståelsen av hva som skal til for å gi god hjelp.Mye av dagens behandlingsforskning retter seg mot å studere effekten av fagenes egne intervensjoner utfra en epistemologisk ide om at det foreligger en stabil forbindelse mellom metode og virkning. Dette skjer til tross for at forskingen på psykologiske og sosiale behandlingsmetoder gjennom mange tiår har påvist at en slik forbindelse ikke eksisterer, at virkningspotensialet i behandling ikke kan løsrives fra relasjonelle og kontekstuelle forutsetninger. Følgelig burde det være like viktig å studere klientenes egne beskrivelser og perspektiv, den enkeltes egne subjektive erfaringer med hjelpetilbudet.
Prosjektet tar utgangspunkt i erfaringene til mennesker som har fått nyttig hjelp med sitt rusproblem. Det har fokus på relasjonen og den andres betydning for å få frigjort og styrket sine egne ressurser og dermed oppnå et godt behandlingsresultat.
I den første delen av prosjektet gjøres det en analyse av et større upublisert intervjumateriale fra 23 år tilbake (1989-90). Den gang gjorde prosjektleder omfattende dybdeintervjuer av 16 unge (20-28 år) som hadde fått langvarig hjelp ved to norske behandlingskollektiv.
I prosjektets andre del gjøres det et gjenintervju av 6 informanter fra det første materialet, der funn fra første analyserunde vil blir evaluert av informantene. Ved å sammenholde funn over et langt tidsrom vil en kunne få belyst langvarige virkninger av egenskaper ved hjelperelasjonen, og hvordan den enkelte har erfart dette forholdet som nyttig.
Prosjektet bygger på erfaringer fra mennesker med en omfattende problematikk i sin historie: Hva er deres felles, systematiserte stemme? Hva kan de lære oss om hva som er viktig for å lykkes? Hvordan kan vi ivareta denne kunnskapen om hvilke forhold det er viktig å fokusere på, slik at vi blir mer treffsikre når vi skal hjelpe mennesker med alvorlig rusproblematikk ut av sin avhengighet og frem til et godt edru liv?
Prosjektets mål:
Prosjektet ønsker å framskaffe kunnskap med relevans for behandlingspraksis og videre forskning innen rusfeltet, og som kan være nyttig for hjelpearbeid, behandling, terapi og forskning også i andre kliniske sammenhenger.
I en større sammenheng ønsker prosjektet å bidra til at stemmene og erfaringene til dem som har blitt hjulpet ut av sin rusavhengighet blir anerkjent og tillagt større vekt i dagens tenkning omkring rusproblem og behandlingstilbud.
Prosjektets bakgrunn:
Misbruk- og avhengighetsproblemet har både medisinske, psykologiske og sosiologiske sider. Ved å se rusproblemet først og fremst som et helseproblem, kan en overse dette problemets kompleksitet; at det ofte også har sin opprinnelse i tidlige livserfaringer; - i identitetsproblemer, livssituasjon og sosiale forhold. Dersom et problem blir feil definert, vil tiltakene ikke løse problemet, selv om de vil ha en rekke andre virkninger
Vi vet at forholdet til behandleren/hjelperen ofte har avgjørende betydning når rusavhengige skal hjelpes. Vi vet imidlertid ikke nok om de faktorene i hjelpeforholdet som klientene i ettertid har opplevd som fremmende eller hemmende, og hva mennesker som har gjennomgått behandling og rehabilitering, opplever og beskriver som de viktigste suksessfaktorene.
I prosjektets oppstartsår er det gjort grunnleggende analysearbeid av eksisterende intervju-materiale og forberedelse av gjenintervjuer. Prosjektet er blitt presentert på flere seminarer og kongresser. De første resultatene fra prosjektet vil bli publisert i inneværende prosjektår, 2014.
John-Tore Eid
Deltagere
- John-Tore Eid Prosjektleder
- Irene Hetlevik Hovedveileder
- Tor-Johan Ekeland Medveileder, biveileder
- Frid Anny Hansen Medveileder, biveileder
- Frid Hansen Medveileder, biveileder
eRapport er utarbeidet av Sølvi Lerfald og Reidar Thorstensen, Regionalt kompetansesenter for klinisk forskning, Helse Vest RHF, og videreutvikles av de fire RHF-ene i fellesskap, med støtte fra Helse Vest IKT
Alle henvendelser rettes til Helse Midt-Norge RHF - Samarbeidsorganet og FFU