Betydningen av foreldreegenskaper på utfall av psykoterapi med barn og ungdom

Det er en bred enighet at foreldrene har stor betydning for barnas mentale helse. I behandlingssammenheng er det som oftest foreldrene som tar initiativ til kontakt med helseapparatet, gir informasjon vedrørende barnas problemer og deres involvering har sammenheng med positive behandlingsresultater. Videre, etter avsluttet behandling er foreldrene aktive i å hjelpe barna vedlikeholde positive framskritt gjort i behandlingen. Undersøker i hvor stor grad foreldrene er integrert i poliklinisk behandling i den norske barn og ungdomspsykiatrien. Undersøkelsen omfatter tre empiriske studier. To studier ble foretatt i regi av Stavanger Universitetssjukehus og et studie var basert på et nasjonalt utvalg av barn og unge som ble behandlet i 2002. Hovedfokus på det første studie var å kartlegge forekomsten av foreldre involvering i utredning og behandling av ungdom i poliklinisk behandling. Hovedfokus på det andre studie var å se på sammenheng mellom barna faktorer av utviklingsfase, kjønn, type problem og opplevelse av familiebrudd og foreldre involvering i et representativt nasjonalt utvalg. Hovedfokus på det tredje studiet var å se på sammenheng mellom foreldre- og ungdoms persepsjon av ungdommen psykopatologi og interpersonlige problemer og foreldre involvering.

Undersøkelsen viser at foreldrene er mer involvert i utredning og behandling av mindre barn (0-12 år) sammenlignet med eldre barn og ungdom. Videre er foreldrene mer involvert i behandling av gutter enn jenter og mer involvert i behandling av barn med eksternaliserende problemer (for eksempel, hyperkinetisk forstyrrelse) enn barn med internaliserende problemer (for eksempel, depresjon). Et viktig funn er at sammenlignet med familier som ikke har opplevd sammenbrud har familier som opplever sammenbrudd mindre kontakt med behandlingsapparatet. Barn som opplever familie sammenbrud er en kjent risiko faktor og utgjør også den største andelen av brukere av tjenester i psykiske helsevern. Et annen funn viser at fedrene er mindre til stede i poliklinisk behandling av barn og unge. Videre, er uenighet mellom foreldre og ungdom vedrørende det som plager ungdommen ikke uvanlig. Imidlertid er det en klar sammenheng mellom foreldre-ungdom uenighet vedrørende ungdommens psykopatologi og interpersonlige problemer og foreldre involvering - særlig uenighet vedrørende ungdommens interpersonlige problemer.

Undersøkelsen gir empirisk kunnskap om foreldre involvering i klinisk arbeid med barn og unge i psykisk helsevern. Resultatene viser at foreldrene involvering påvirkes av barnas faktorer og hvordan ungdommens problemer oppfattes av foreldrene og ungdommen. Funn vedrørende foreldre involvering og familie sammenbrudd har implikasjoner for organisering av fremtidig tjenester til barn og ungdom vis á vis opptrapping plan. Gjennomsnitt av konsultasjoner som et utgangpunkt for videre planlegging er basert på en svak gruppe som trenger flere ressurser og proaktiv terapeutisk initiativ. I tillegg er funnene av uenighet mellom foreldre-ungdom viktige implikasjoner for den terapeutiske prosess og utfall. Da uenighet har sammenheng med mindre foreldre involvering, noe som igjen viser seg å påvirke for tidlig frafall fra behandling.

I en undersøkelse ved Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk i Stavanger var terapeutene bedt om å kartlegge kontakten med foreldrene av ungdom i poliklinisk behandling. Åtte terapeuter registerte all kontakt med foreldrene av 99 ungdom over en tre-måneders periode. Hensikten med kartleggingen var å beskrive omfanget av kontakt med foreldrene og utforske eventuell sammenheng mellom ungdommens alder, kjønn og kontakt med foreldrene. Imidlertid var det usikkert om resultatene kunne generaliseres til barn og ungdom som henvises til BUP. Derfor ble en annen undersøkelse innledet med grunnlag i data fra BUPdata registeret (felles dataregister for barn og ungdom henvist til psykiatrien). Totalt var det 30, 914 barn i BUPdata register for 2002 og 2,960 barn var inkludert i undersøkelsen.

Generelt hadde terapeutene like mange konsultasjoner med foreldre som med barnet (0-18 år). Imidlertid var barnets alder et viktig kjennetegn for hvor mye foreldrekontakt man kunne forvente å ha. Terapeuter hadde betydelig mer kontakt med yngre barn (0-12 år) enn med eldre barn (13-18 år). Det var stadig mindre kontakt med foreldre i takt med barnets økende alder. Det var også en forskjell mellom antall konsultasjoner med foreldre av gutter og jenter. Det var mer foreldre konsultasjoner for behandling av gutter enn jenter. Dette kan ha sammenheng med at gutter henvises for bestemte problemområder enn jenter. Data fra den andre undersøkelsen bekreftet at terapeutene hadde mer kontakt med foreldre av barn med eksternaliserende problemer (for eksempel, atferdsproblemer, utagering og ADHD) enn barn med internaliserende problemer (som depresjon, angst og lignende).

På et overordnet plan viser resultatene at omfanget av foreldrenes deltakelse er i tråd med det som forventes i psykiatrien – mer foreldre deltakelse i behandling av mindre barn og mindre i behandling av større barn. Imidlertid hvis man ser på foreldrenes deltakelse basert på barnets problemområde er resultatene oppsiktsvekkende. Riktignok har barn med eksternaliserende problemer en forstyrrende effekt på familien og miljøet og det er stor oppmerksomhet viet til familiebasert behandling av eksternaliserende problemer. Men selv om symptomer hos barn med internaliserende problemer er mindre synlig er konsekvensen av lidelsen minst like ødeleggende for både barnet og familien. Det er en internasjonal bevisstgjøring og satsing på virksomme behandlingsmetoder jfr., familiebasert intervensjon for barn med depresjoner og angst problemer. Det er flere forskningsstudier som har dokumentert god og langvarig effekt av familiebaserte intervensjoner for behandling av internaliserende problemer. På det organisatoriske plan opptrappingsplan for barn og ungdomspsykiatrien satser på utbygging av poliklinikker. Dette er noe som kan åpne for flere henvisninger av barn som tidligere ikke kom gjennom til psykiatrien - nemlig barn med internaliserende problemer. Dermed er det viktig å være i forkant og prioritere utvikling av kompetanse innenfor behandlingsmetoder vis á vis familiebaserte intervensjoner for barn med internaliserende problemer også.

I en undersøkelse ved Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk i Stavanger var terapeutene bedt om å kartlegge kontakten med foreldrene av ungdom i poliklinisk behandling. Åtte terapeuter registerte all kontakt med foreldrene av 99 ungdom over en tre-måneders periode. Hensikten med kartleggingen var å beskrive omfanget av kontakt med foreldrene og utforske eventuell sammenheng mellom ungdommens alder, kjønn og kontakt med foreldrene. Imidlertid var det usikkert om resultatene kunne generaliseres til barn og ungdom som henvises til BUP. Derfor ble en annen undersøkelse innledet med grunnlag i data fra BUPdata registeret (felles dataregister for barn og ungdom henvist til psykiatrien). Totalt var det 30, 914 barn i BUPdata register for 2002 og 2,960 barn var inkludert i undersøkelsen.

Generelt hadde terapeutene like mange konsultasjoner med foreldre som med barnet (0-18 år). Imidlertid var barnets alder et viktig kjennetegn for hvor mye foreldrekontakt man kunne forvente å ha. Terapeuter hadde betydelig mer kontakt med yngre barn (0-12 år) enn med eldre barn (13-18 år). Det var stadig mindre kontakt med foreldre i takt med barnets økende alder. Det var også en forskjell mellom antall konsultasjoner med foreldre av gutter og jenter. Det var mer foreldre konsultasjoner for behandling av gutter enn jenter. Dette kan ha sammenheng med at gutter henvises for bestemte problemområder enn jenter. Data fra den andre undersøkelsen bekreftet at terapeutene hadde mer kontakt med foreldre av barn med eksternaliserende problemer (for eksempel, atferdsproblemer, utagering og ADHD) enn barn med internaliserende problemer (som depresjon, angst og lignende).

På et overordnet plan viser resultatene at omfanget av foreldrenes deltakelse er i tråd med det som forventes i psykiatrien – mer foreldre deltakelse i behandling av mindre barn og mindre i behandling av større barn. Imidlertid hvis man ser på foreldrenes deltakelse basert på barnets problemområde er resultatene oppsiktsvekkende. Riktignok har barn med eksternaliserende problemer en forstyrrende effekt på familien og miljøet og det er stor oppmerksomhet viet til familiebasert behandling av eksternaliserende problemer. Men selv om symptomer hos barn med internaliserende problemer er mindre synlig er konsekvensen av lidelsen minst like ødeleggende for både barnet og familien. Det er en internasjonal bevisstgjøring og satsing på virksomme behandlingsmetoder jfr., familiebasert intervensjon for barn med depresjoner og angst problemer. Det er flere forskningsstudier som har dokumentert god og langvarig effekt av familiebaserte intervensjoner for behandling av internaliserende problemer. På det organisatoriske plan opptrappingsplan for barn og ungdomspsykiatrien satser på utbygging av poliklinikker. Dette er noe som kan åpne for flere henvisninger av barn som tidligere ikke kom gjennom til psykiatrien - nemlig barn med internaliserende problemer. Dermed er det viktig å være i forkant og prioritere utvikling av kompetanse innenfor behandlingsmetoder vis á vis familiebaserte intervensjoner for barn med internaliserende problemer også.