Senfølger etter ryggmargsskade

Senfølger etter ryggmargsskadeEn kartleggingsstudie av personer som pådro seg traumatisk ryggmargsskade for mer enn 20 år siden. Del 1: Dødelighet og dødsårsaker; Del 2: Sosiale faktorer, Livskvalitet og psykisk og fysisk helse.SAMMENDRAG: Bakgrunn: Internasjonal litteratur viser at langtidsoverlevelsen for personer med ryggmargsskade (RMS) har økt betraktelig de siste 40-50 år. Bl.a. har bedre akuttmedisinske metoder og systematisk ryggmargsskaderehabilitering bidratt til endrede sykelighets- og dødelighetsmønstre i pasientgruppen. Det er ikke tidligere gjort undersøkelse av dødelighet og dødsårsaker blant norske personer med RMS. Dessuten har vi for lite kunnskap om senfølger/langtidskonsekvenser etter slik skade. Målsetting: Å undersøke morbiditet, demografiske og psykososiale forhold, samt livskvalitet hos personer som har levd mer enn 20 år med RMS, samt å kartlegge dødelighet og dødsårsaker i populasjonen. Materiale og metode: En tverrsnittsundersøkelse med retrospektive data. Alle pasienter med traumatisk RMS (n=396) innlagt i Sunnaas sykehus HF i perioden 1961-82 ble inkludert. Resultater: Delstudie 1: Pr. 31.12.2002 var 142 personer døde. Vanligste dødsårsaker var hjerte/-karlidelser, lungelidelser, og urinveiskomplikasjoner. Risikoindikatorer for tidlig død etter skade var høy alder på skadetidspunktet, mer omfattende RMS, og tidligere sykdom. Delstudie 2: 165 personer (82% menn) deltok i etterundersøkelsen, hvorav 36% hadde såkalt tetraplegi. 53% var skadet i trafikkulykker. I gjennomsnitt var det gått 27 år siden skade. 65% kom i jobb etter ulykken, og risikoen for ikke å komme tilbake i arbeid var størst for personer med mer omfattende skade, kvinner, og blant personer som fikk RMS etter 1975. Helserelatert livskvalitet var lavere i ryggmargsskadepopulasjonen enn i normalbefolkningen. De hyppigste helseplager som ble rapportert var smerter samt komplikasjoner relatert til urinveier. Andre hyppige plager var trykksår, skulderplager, beinbrudd, og vektøkning. Konklusjon: Leveutsiktene er lavere for personer med RMS sammenlignet med normalbefolkningen. Personer med høyere skadealder, større skadeomfang, og/eller komorbiditet er utsatt for tidlig død. Personer som har levd lenge med RMS rapporterer en rekke helseplager, og trenger tilgang til tverrfaglig og spesialisert medisinsk oppfølgning i et livsløpsperspektiv.