An evaluation of the Norwegian Breast Cancer Screening Program on DCIS, overdiagnosis and implementation of new technology

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner. Formålet med mammografiscreening er å oppdage svulstene tidlig slik at man gjennom tidlig behandling av svulstene reduserer dødeligheten. Mammografiscreening har vært mye debattert både i vitenskapelige tidsskrifter og i allmenne media. Det er uenighet om omfanget av fordeler (redusert brystkreftdødelighet) og ulemper (overdiagnostikk: brystkreft som ikke ville blitt diagnostisert i kvinnens levetid dersom hun ikke hadde deltatt på screening), og avveiningen mellom disse. I sin avhandling har Ragnhild Sørum Falk studert ulike forhold ved tidligdiagnostikk av brystkreft i forbindelse med innføringen av Mammografiprogrammet. Studiene viser en økt forekomst av forstadiet til brystkreft (ductal carcinoma in situ; DCIS) de siste par tiårene. Økningen skyldes i hovedsak innføringen av Mammografiprogrammet, men også andre faktorer kan være av betydning. Videre hadde kvinner behandlet for DCIS en 5 ganger større risiko for ny DCIS eller brystkreft i løpet av de neste ti årene enn kvinner i normalbefolkningen. Deres risiko for død av brystkreft er også øket sammenlignet med gjennomsnittet i den kvinnelige befolkningen. Omfanget av overdiagnostikk ved brystkreftscreening ble estimert blant kvinner som følger de nasjonale anbefalingene om deltagelse i screening hvert annet år i alderen 50-69 år. Resultatene viser at kvinner som møter til screening har en forhøyet forekomst av DCIS og brystkreft i screeningalder sammenlignet med kvinner som ikke møter. Etter kvinnene forlater programmet (70-79år) sees en reduksjon i forekomsten. Samlet gir dette en overhyppighet av DCIS og brystkreft på mellom 10-20 %. Estimatet er avhengig av definisjon og beregningsmetode men syntes å være lavere enn det som tidligere har blitt publisert på norske data. Detaljerte data om kvinner med lang oppfølgingstid gir det beste grunnlaget for å analysere overdiagnostikk Det må sørges for at det samles inn, registreres og bearbeides data som kan brukes til adekvat evaluering av offentlige tiltak i helsesektoren. Evaluering må sees på som en del av gjennomføringen av tiltaket og det må finnes ressurser til denne. Planlegging av evaluering bør starte før tiltak iverksettes. Lovverket må sikre forskere adgang til individdata som kan belyse fordeler og ulemper av offentlige tiltak.