HOFTEBRUDD: FOREKOMST OG BEHANDLING

Hemiproteser er beste behandling for hoftebrudd på kort og mellomlang siktHoftebrudd er vanlig og gir økt dødelighet og sykelighet I tiden etterpå. Optimal behandling er viktig for å bedre livskvalitet og funksjon. Selv om hemiproteser er et bedre behandlingsalternativ enn skruer på kort sikt, er det ikke godt studert hva som er beste behandling for de pasientene som lever over 5 år etter et brudd.Vi har tidligere publisert i Osteoporosis International at forekomsten av hoftebrudd synker i forhold til for ti år siden. Forekomsten er sågar lavere enn på 70-tallet. Men dette er kjønns- og aldersjusterte tall. I og med at det i fremtiden blir flere eldre vil totalantallet hoftebrudd øke, selv om en lavere prosentandel av befolkningen i de eldste aldersgruppene pådrar seg et hoftebrudd. Vi har nå sett på behandling av lårhalsbrudd, den ene av to vanlige typer hoftebrudd. Lårhalsbrudd behandles med to skruer eller med hemiprotese. Hemiprotese betyr at lårhalsen og lårbenshodet blir byttet ut med en metalldel. Hofteskålen blir ikke byttet ut, slik den blir ved totalpotese. Det er godt vist at hemiprotese har færre komplikasjoner på kort sikt (1-2 år). Man har imidlertid spekulert i om hotefunksjonen over tid blir dårligere hos pasienter som har hemiprotese enn hos pasienter som har fått sin opprinnelige lårhals reparert med to skruer. Vår studie, publisert i Clinical Orthopaedics and Related Research, viser imidlertid at gruppene ikke skiller seg etter 5 år. To av pasientene i skruegruppen er reoperert grunnet komplikasjoner. Ingen av pasientene med hemiprotese er reoperert. Hoftefunksjon, livskvalitet og selvhjulpenhet er lik i begge grupper. I og med at hemiprotese gir bedre hoftefunksjon på kort sikt er dette førstevalg ved behandling av lårhalsbrudd hos pasienter over 65 år. Senere studier vil avklare om andre behandlingsvalg, for eksempel totalprotese, gir ytterligere gevinster i utvalgte pasientgrupper.. Prosjektet vil i det videre se på registrene som brukes for å beregne insidens av hoftebrudd og om de gir et riktig bilde av antall hoftebrudd.

Antall hoftebrudd øker selv om forekomsten går nedHoftebrudd er et vanlig brudd, og gir store konsekvenser for enkeltmennesket og samfunnet. Pasienten har økt dødelighet og sykelighet etter et brudd, i tillegg bruker samfunnet store ressurser på å behandle pasienter med hoftebrudd i sykehus og tiden etterpå.Antall hoftebrudd vil øke i årene fremover og for å planlegge behandlingskapasitet er det viktig at vi har så presise tall som mulig for antall brudd. Ca. hvert tiende år siden 70-tallet har forekomsten av hoftebrudd i Oslo blitt studert. I 1996/97 kunne man melde om den høyeste rapporterte forekomsten noe sted og på noe tid. Vi ønsket derfor å gjøre en ny studie i 2007 for å se på eventuelle endringer. Studien publisert i Osteoporosis International viste at bruddforekomsten synker i forhold til for ti år siden. Forekomsten er sågar lavere enn på 70-tallet. Men dette er kjønns- og aldersjusterte tall. I og med at det i fremtiden blir flere eldre vil totalantallet hoftebrudd øke, selv om en lavere prosentandel av befolkningen i de eldste aldersgruppene pådrar seg et hoftebrudd. Vi spekulerer i om økt medikamentell behandling av benskjørhet, bedre ernæring i barneårene, redusert andel røykere og økt vekt i befolkningen kan forklare reduksjonen i insidens(forekomst) av hoftebrudd. Når det gjelder medikamentell behandling (bisfosfonat) viser vi at det kan forklare opp til en tredjedel av reduksjonen i antall hoftebrudd i enkelte aldersgrupper. Det er vanskeligere å beregne hvor stort bidrag de øvrige faktorene gir, siden data om vekt, røyking og ernæring ikke er så gode. Prosjektet vil i det videre se på registrene som brukes for å beregne insidens av hoftebrudd og om de gir et riktig bilde av antall hoftebrudd. Vi vil også se på resultatene over tid ved hemiproteser, som er en vanlig operasjonsmetode etter hoftebrudd.

HOFTEBRUDD: - FOREKOMST OG BEHANDLINGMålet for dette prosjektet er todelt. Først er forekomst av hoftebrudd i Oslo studert, dernest er pasienter operert for lårhalsbrudd fulgt opp etter fem år for å se hvilken operasjonsmetode som gir best resultater på sikt.Hoftebrudd er et vanlig osteoporotisk brudd, og hvert år brekker 10 000 nordmenn hoften. Fordi det er høy forekomst av osteoporose i Norge, er det interessant å følge utviklingen over tid. Studier av hoftebruddinsidens (forekomst) er gjort hvert tiende år i Oslo siden 1978/79. Metoden som er brukt er tilnærmet lik i hver studieperiode og det gir gode data. Dette gjør det mulig å vurdere ulike tiltak for å forebygge eller begrense skadevirkningene av hoftebrudd, og det gir støtte for å spekulere i årsaker til hoftebrudd. Siden hoftebrudd øker eksponentielt med alder og gjennomsnittsalderen i befolkningen sannsynligvis vil øke i de kommende år, er det viktig å kunne presentere kvalifiserte estimater over fremtidig antall hoftebrudd. Denne studien sier noe om forekomst av hoftebrudd per i dag og forventet antall i tiden fremover, hvilket vil være av stor betydning for planlegging og dimensjonering av helstetjenester. Hoftebrudd representerer en betydelig byrde både for enkeltindividet og for samfunnet, og helsemyndighetene vil måtte vurdere en rekke tiltak for å redusere denne byrden. Studien av hoftebrudd i Oslo i 2007 fant at aldersjustert insidens av hoftebrudd har gått ned. Videre spekuleres det i om årsaker som bedret ernæring, høyere BMI samt bruk av medikamenter kan forklare den observerte nedgangen. Del to av dette prosjektet undersøker pasienter med lårhalsbrudd. Pasienter med intrakapsulære lårhalsbrudd utgjør en stor gruppe med betydelig sykelighet og forbruk av helseressurser. En best mulig kirurgisk behandling primært betyr mye for hvordan funksjonsnivået blir, ikke bare den første tiden etter bruddet, men også på lengere sikt. De to operasjonsmetodene som blir mest brukt er utskifting av lårhals og lårbenshode med en halvprotese eller oppretting av bruddet og fiksasjon med to parallelle skruer. Sammenlikning av operasjonsmetoder for denne bruddtypen er av stor helseøkonomisk betydning fordi det under primæroppholdet bare utløses en liten del av det totale ressursforbruket i forbindelse med bruddet. Av større betydning er kostnader ved rehabilitering og pasientens funksjonsnivå over tid, hvilket bestemmer behov for pleie. Det er tidligere vist at etter to år er halvprotese samfunnsøkonomisk gunstig fordi det fører til færre reoperasjoner. Kritikerne har imidlertid pekt på at komplikasjonene ved halvprotese kan tenkes å komme senere enn to år etter operasjonen fordi hofteleddet slites. Lang oppfølgingstid, moderne operasjonsmetode og at alle pasienter som oppsøkte Ortopedisk avdeling ved UUS i en gitt tidsperiode er inkludert, gjør denne studien spesielt egnet som utgangspunkt for å utarbeide retningslinjer for behandling. Tidligere studier har ikke inkludert pasienter med demens selv om disse utgjør en stor del av pasientene som legges inn for behandling av hoftebrudd. Denne studien, som inkluderer også pasienter med demens, blir direkte overførbare til klinisk praksis. Ved etterundersøkelse fem år etter at pasientene er operert med halvprotese eller skruefiksasjon for lårhalsbrudd finner vi at gruppene har likeverdig funksjon, men bare en tredjedel av pasientene er i live. Det betyr at halvprotese er beste operasjonsmetode ved lårhalsbrudd fordi det på kort sikt gir bedre funksjon og er helseøkonomisk gunstig, samtidig som komplikasjonsfrekvensen ikke øker over tid for den gruppen som fremdeles er i live etter fem år.

HOFTEBRUDD: FOREKOMST OG BEHANDLINGDet er høy forekomst av benskjørhet(osteoporose) i Norge, og hoftebrudd er et vanlig osteoporotisk brudd. Hvert år behandles omlag 10 000 hoftebrudd ved norske sykehus. Pasienter med hoftebrudd har både økt sykelighet og dødelighet i tiden etterpå. Riktig primærbehandling er sannsynligvis viktig for livskvalitet og sykelighet i det videre forløpet.Dette fordrer god behandlingskapasitet og -kompetanse samt økonomiske ressurser. Det er antatt at behandlingen av osteoporotiske brudd i Norge koster samfunnet i størrelsesorden 2 milliarder kroner årlig. For planlegging av tilbudet til pasienter med hoftebrudd er det viktig å vite hvor mange pasienter man kan forvente i fremtiden. Forekomsten av nye hoftebrudd (innsidens) i Oslo har vært økende frem til 1988/89. Fra 1988/89 og frem til 1996/97 var insidensen uforandret. Risikoen for hoftebrudd øker eksponentielt med alder, og aldersutviklingen i den norske befolkningen vil føre til en betydelig økning i antall hoftebrudd selv med stabil aldersspesifikk insidens. Data er nå innsamlet og validert, og insidenstall for Oslo 2007 er beregnet og analysert. Artikkel er under utarbeidelse. Dataene gir en indikasjon over utviklingen av hoftebrudd og kan brukes til å måle effekt av tiltak som er satt inn. Dødelighet i sykehus etter hoftebrudd har vært brukt som en indikator på behandlingskvalitet i sykehus. Ved slike undersøkelser og ved planlegging av helsetjenester samt vitenskapelige studier benyttes vanligvis elektroniske diagnoseregistre. Dersom diagnosesettingen i slike registre ikke er valid, kan undersøkelser av letalitet ved hoftebrudd eller andre endepunkter ved definerte diagnoser gi feilaktige konklusjoner. Vi er derfor i gang med å bruke kartlegging av insidens til å validere elektroniske databaser på sykehusene. Dette er særlig viktig siden bruken av elektroniske journalsystemer har økt i de senere år. Hoftebrudd omfatter pertrokantære brudd og lårhalsbrudd. Det er to rådende operasjonsmetoder for mediale lårhalsbrudd, intern fiksasjon og innsetting av protese, og hvilken som er best på sikt er ikke godt studert. Frihagen har tidligere vist at det får bedre med de som får protese etter to år, men langtidsoppfølging av denne pasientgruppen er manglefull. Vi gjør derfor nå en 5 års oppfølging og data er ferdig innsamlet med unntak av et par pasienter som ventes å komme til kontroll ila få uker. (Frihagen et al (2007). "Hemiarthroplasty or internal fixation for intracapsular displaced femoral neck fractures: randomised controlled trial." Bmj 335(7632): 1251-4) Ved halvprotese er slitasje av brusken i hofteskålen ett mulig problem. Med radiostereometrisk metode studerer vi bruskslitasjen. Dette er ett helt unikt prosjekt som aldri har vært gjort før med så nøyaktig metode (slitasje kan måles ned til 0,1 mm oppløsning). Vi vil i dette prosjektet rapportere 2 års resultat av bruskslitasje. Her mangler en pasientkontroll på ferdig datainnsamling. Prosjektet startet opp etter sommeren i 2008, og holder tidsskjema for datainnsamling og artikkelskriving. Første artikkel planlegges publisert i 2010. Abstract er innsendt for presentasjon på internasjonal kongress i vår, IOF World Congress on Osteoporosis & 10th European Congress on Clinical and Economic Aspects of Osteoporosis and Osteoarthritis.

Hoftebrudd, forekomst og behandlingHoftebrudd er vanlig forekommende, med høy mortalitet og morbiditet for pasientene, og med betydelige utgifter for helsevesenet. For å kunne planlegge behandlingen er det nødvendig å vite forekomsten i befolkningen, Oslo har her vært studert fra 50 tallet slik at vi har gode data å sammenlikne med.Vi har tidligere med 10 års mellomrom studert forekomsten av hoftebrudd (Lofthus et al (2001). "Epidemiology of hip fractures in Oslo, Norway." Bone 29(5): 413-418), og gjør nå dette på ny. Vi studerer også beste behandling for de som allerede har fått hoftebrudd. Dataene fra ett sykehus er under bearbeiding, ellers er tallene for Oslo klare. I 1997 hadde økningen fram til 1987 flatet ut, og vi håper nå at det er en liten nedgang i forkomsten av hoftebrudd i Oslo. Stipendiat Støen studerer også behandlingen av brudd, og gjør en 5 års oppfølging av en randomisert studie mellom protese og osteosyntese for ekte lårhalsbrudd (Frihagen et al (2007). "Hemiarthroplasty or internal fixation for intracapsular displaced femoral neck fractures: randomised controlled trial." Bmj 335(7632): 1251-4).Vi har her tidligere vist at det går bedre med de som får protese etter 2 år, men det kan være endringer mellom gruppene som er viktige å påvise etterhvert, defor 5 års oppfølging. Ved halvprotese er slitasje av brusken i hofteskålen ett mulig problem. Med radiostereometrisk metode studerer vi bruskslitasjen. Dette er ett helt unikt prosjekt som aldri har vært gjort før med så nøyaktig metode (slitasje kan måles ned til 0,1 mm oppløsning). Vi vil i dette prosjektet rapportere 2 års resultat av bruskslitasje. Prosjektet startet opp etter sommeren i 2008, og så langt ligger vi foran tidsskjema med datainnsamling. Kvalitetsikringen av datakilder er gjort og publisert i abstrakts form, og vi håper at første artikkel publiseres i 2010.