Does neuropsychological profile influence the experience of one's own body in anorexia nervosa

Anoreksi er en alvorlig sykdom som man fortsatt vet alt for lite om årsakene til. Typiske symptomer er ekstrem opptatthet av kroppsform, vekt og mat. Dette kan føre til dramatisk vekttap, og er forbundet med alvorlige fysiske og psykologiske komplikasjoner. Forstyrret kroppsbilde er et av kjernesymptomene ved anoreksi. I denne studien forsøker vi å forstå kroppsbildet hos pasienter med anoreksi bedre. Vårt håp er at bedret forståelse av de underliggende mekanismene for kroppsbildeforstyrrelse ved anoreksi vil kunne bidra til utvikling av forebyggende tiltak og et mer effektivt behandlingstilbud. Studien hører inn under regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus. Prosjektet er en del av doktorgradsarbeidet til psykolog Maria Øverås. Totalt har 62 unge jenter med anoreksi og 53 friske jenter deltatt i studien. De friske jentene utgjør kontrollgruppen i studien. Det er publisert to artikler fra denne studien. Resultatene som presenteres i første publiserte artikkel er basert på en sammenligning av to eksperimentelle situasjoner. I begge situasjoner vurderer deltakerne egen kroppsstørrelse ved å endre størrelsen på et bilde av seg selv på en datamaskin. I den ene situasjonen vurderer deltakerne kroppsstørrelsen sin etter hukommelsen. I den andre situasjonen gjør de den samme oppgaven mens de ser seg selv i et helfigur-speil (direkte observasjon). Vår hypotese var at pasientgruppen ville overestimere kroppsstørrelsen sin mer i situasjonen der de skulle basere vurderingen på hukommelsen, enn når vurderingen var basert på direkte observasjon. La oss se hva vi fant. For det første fant vi at pasienter med anoreksi overvurderte egen kroppsstørrelse signifikant mer enn de friske kontrolldeltakerne. Når vi så på gruppene hver for seg, fant vi at jentene med anoreksi vurderte seg selv som større i situasjoner der de baserte vurderingen på speilbildet av seg selv, enn når de baserte vurderingen på hukommelsen for egen kroppsstørrelse. Her fant vi med andre ord det motsatte av det vi hadde forventet. En mulig forklaring på disse funnene kan være de negative tankene og følelsene mange jenter med spiseforstyrrelser har til kroppen sin. Vi vet fra klinisk praksis at mange jenter med anoreksi synes det er så ubehagelig å bli konfrontert med sitt eget speilbilde at de unngår det totalt. Kanskje er det slik at de negative tankene og følelsene rundt egen kropp blir aktivert i større grad når pasientene eksponeres for sitt eget speilbilde, og at dette igjen påvirker vurderingen av egen kroppsstørrelse? Når vi undersøkte betydningen av andre faktorer, som grad av depresjon, vekt, hvor lenge siden man hadde spist og angst under testing, fant vi at angst var den faktoren som hadde størst betydning for grad av overestimering i begge gruppene. Faktisk hadde angst så stor betydning at når vi kontrollerte for denne faktoren ble forskjellen mellom pasienter og kontrolldeltakere betydelig redusert. Resultatene som ble presentert i den andre publiserte artikkelen fra denne studien ser på sammenhengen mellom kroppssjekking og set-shifting hos. Kroppssjekking er tvangspreget sjekking av kroppens form og størrelse, for eksempel ved å speile seg, prøve på bestemte klær, eller lignende. Studier har vist at pasienter med anoreksi kroppssjekker mer enn friske personer. Set-shifting er en nevropsykologisk funksjon, som innebærer evnen til å skifte mellom ulike tanke-set eller forståelsesrammer. Flere studier har vist at pasienter med anoerksi strever noe mer med set-shifting enn friske jenter i samme alder. Målet med denne studien var å undersøke om større vansker med set-shifting bidro til mer kroppssjekking. Resultatene viste at pasientene i vårt utvalg kroppssjekket mer enn de friske jentene. Vi fant imidlerting ingen forskjell mellom gruppene når det kom til hvor gode de var på set-shifting. Vi fant heller ingen sammenheng mellom grad av kroppssjekking og hvor god eller dårlig man var i oppgaver som krevde set-shifting. En av de viktigste konklusjonen fra disse funnene er altså at angst synes å være den faktoren som i størst grad påvirker hvorvidt man opplever egen kropp som større enn den virkelig er. Dette er et spennende funn, som har høy relevans for klinisk arbeid. Artikkel to presenterer i hovedsak det vi kaller nullfunn. Det vil si at vi presenterer funn som ikke viste de forskjeller eller sammenhenger vi i forkant trodde at vi ville finne. Det er svært viktig for klinisk forståelse at også slike funn publiseres, slik at vi ikke blir sittende igjen med et skjevt bilde av forskningsfeltet der kun positive funn blir gjort tilgjengelig for lesere.