Kort- og lang-tids psykodynamisk gruppepsykoterapi

Endring i interpersonlige problemer, symptomer og selvbilde under og etter kort- og langtids psykodynamisk gruppeterapi. Denne studien er den første som er designet for å gi kunnskap om betydningen av behandlingstidens lengde i psykodynamisk gruppeterapi. Studien vil bidra med økt kunnskap om effekten av psykodynamisk gruppeterapi på interpersonlige problemer, symptomer og selvbildet for en klinikk-nær, heterogen pasientgruppe. Dette prosjektet er et doktorgradsarbeid som inngår i studien «Kort- og lang-tids analytisk gruppepsykoterapi (Short- and Long-term Group Analytic psychotherapy” (SALT-GAP), ledet og veiledet av dr.med, emeritus Steinar Lorentzen ved Universitetet i Oslo. Det er en randomisert kontrollert studie der effekten av kort- og langtids gruppeterapi blir sammenlignet. Problemstillingen til studien er hvilken betydning behandlingstidens lengde spiller for endringen pasientene oppnår, ved å sammenligne psykodynamisk gruppeterapi av forskjellig varighet (6 eller 24 måneder). Hovedfokus for dette doktorgradsarbeidet er å undersøke endring av problemer i relasjoner (interpersonlige problemer; IIP-C), symptomtrykk (symptomer; SCL-90) og selvbilde (SASB-introject). 167 polikliniske pasienter med angst- og affektive lidelser og/eller milde personlighetsforstyrrelse ble randomisert til korttids- eller langtidsbehandling, henholdsvis 20 (6 måneder) eller 80 (24 måneder) ukentlige gruppesesjoner à 90 minutter. Begge terapiene var manualisert. Evaluering skjedde ved intervju (inklusive diagnostiske intervju med MINI, SCID II og GAF) før behandlingsstart og tre år etter avsluttet terapi. Selvutfyllende spørreskjema, om blant annet symptomer og interpersonlige problemer, skåres før, under og etter terapi, totalt 7 måletidspunkt fra start til 84 måneder. Ved 3 års oppfølging deltok 90 % av pasientene på intervju, og ved 7 års oppfølgingen svarte 73 % av pasientene på selvutfyllende skjema (SCL-90 og IIP-C). Ved 3 års evalueringen har vi vist at for den typiske pasienten er endringen i symptomer, interpersonlige problemer og psykososial fungering like stor i kort- og langtidsterapi. For pasienter med en personlighetsforstyrrelse er endringen større i langtidsterapi over de 3 årene, mens for de pasientene uten personlighetsforstyrrelse er endringen like stor i de to terapiene. Doktorgradsarbeidet vil bestå av 3 artikler: -Artikkel 1 undersøker om endringen i de ulike interpersonlige problemene (subskalaene på IIP) er forskjellig i kort- og langstidsterapi frem til 3 års evalueringen. Vi fant at problemer innen "kald" og "sosialt unnvikende" endrer seg tidligere i forløpet (iløpet av de første 6 månedene) i korttidsterapi enn i langtidsterapi , men ved 3 års oppfølging er endringen ikke signifikant forskjellig mellom kort- og langtidsterapi for noen av subskalaene. Dette betyr at pasienter har like stor nytte av kort- og langtidsterapi, men de kan få raskere hjelp innen noen områder i korttidsterapi. -Artikkel 2 undersøker endring i selvbilde undersøkt med SASB fra start av terapi frem til 3 års evalueringen. Denne viser pasientene endrer seg mer i langtidsterapien på områdene selv-bebreidelse (self-blame), selv-angrep (self-attack), og selv-forsømmelse (self-neglect). Dette betyr at pasienter som har problemer innen disse områdene kan ha større nytte av å gå i en langtidsterapi. -Artikkel 3 bruker data fra 7 års oppfølgingsundersøkelsen som ble avsluttet i 2014. Her undersøkes betydningen av å ha en personlighetsforstyrrelse for terapieffekten på lang sikt. Resultatene indikerer at det å ha en personlighetsforstyrrelse er en moderator for terapieffekten. Pasienter med en personlighetsforstyrrelse endrer seg mer etter langtidsterapi enn korttidsterapi sammenlignet med de uten en personlighetsforstyrrelse. This study indicate that outpatients with mixed diagnoses can improve in both short-term and long-term group analytic psychotherapy achieving a better relationship to themselves and to others, in addition to a reduction in symptom distress. There are no differences between short-term and long-term therapy in the improvement in the interpersonal areas cold, socially avoidant, nonassertive, exploitable, and overly-nurturant over the first 3 years for the typical patient in the sample. However, our findings indicate that patients in short-term group therapy change faster on interpersonal problems, cold and socially avoidant (during the first 6 months). In regard to change in patient’s relationship to themselves studied over 3 years, patients in long-term therapy are likely to improve more concerning negative attitudes towards themselves compared to patients in the short-term therapy. The difference found in larger improvement in long-term therapy on Affiliation is mainly due to a larger improvement in the hostile cluster scores self-blame, self-attack, and self-neglect. Patients changed significantly in both therapies on the Autonomy scores, but there is no difference between the two formats. Thus, improvement in self-directed Affiliation may need longer time in treatment, especially if it is due to more serious self-neglect and harsh, punitive self-attack/self-blame attitudes. Patients with personality disorder (PD) showed significantly greater improvement in both symptoms and interpersonal problems up to 7 years after long-term group analytic therapy compared to short-term therapy. There also is a marked delayed effect after therapy for patients in the long-term format, while the change is sustained after short-term therapy, for PD patients. Patients with PDs can be informed that the effects obtained during short-term therapy are smaller, but that they may be sustained after several years, and that the improvement obtained during the long-term therapy, most probably will continue after end of therapy, at least up to five years after the end of the therapy. The gains obtained by the PD patients several years after termination strongly suggest that the group experience has promoted structural changes in these patients. Thus, the longer duration may give room for more corrective emotional responses, and also enable the group and all participants to give more feedback and time to work through conflicts both in and outside of the group. The significantly greater effect for patients with PD after long-term therapy, compared to short-term therapy is mainly accounted for by development of greater autonomy and less self-sacrificing as a result of the long group involvement. Moreover, patients without PD seem to have no further improvement in either interpersonal problems or symptoms after the first 6 months in either treatment format. Further, the findings indicate that many patients without PD are sufficiently helped by short-term group therapy. These results suggest that short-term therapy may have some advantages because of its shorter duration, and because it is more economical. Thus, long-term therapy may not be necessary for all patients to achieve either symptom relief or better interpersonal functioning. However, patients with PD will profit considerably more from long-term therapy, and will also have possibility for a delayed change over several years after the long-term therapy has ended.