Characterisation of a possible target for specific immunotherapy in multiple sclerosis

Hovedfunnet i dette prosjektet er at tilskudd av vitamin D sannsynligvis har relativt beskjeden effekt på den målbare betennelsesprosessen ved multippel sklerose (MS), og at effekten av en type bremsemedisin (interferon beta) neppe påvirkes av pasientens nivå av vitamin D. Det er stor interesse for betydningen av vitamin D ved immunologiske sykdommer, inkludert MS. En rekke epidemiologiske og eksperimentelle studier tyder på at høye nivåer beskytter mot sykdommen, og observasjonsstudier har også gitt holdepunkter for at nivået av vitamin D kan bremse videre utvikling av MS hos de som allerede er syke. Det er imidlertid vanskelig å påvise en sikker årsakssammenheng mellom vitamin D og sykdomsutvikling ut fra slike studier, fordi vitamin D-nivået avhenger av livsstil (soleksponering og diett). Det kan derfor være at faktorer som er forbundet med høye verdier av vitamin D, og ikke vitamin D i seg selv, som påvirker sykdomsrisiko og sykdomsutvikling. I tråd med tidligere funn fra andre observasjonsstudier, viste vi at økende nivåer av vitamin D var forbundet med endringer i konsentrasjonen av enkelte betennelsesmarkører (interleukin-1 receptor antagonist og utskilt frizzled-relatert protein 3) i MS-pasientenes blod. Disse pasientene hadde ikke fått tilskudd av vitamin D som ledd i studien, og økte nivåer av vitamin D var derfor uttrykk for naturlige svingninger som først og fremst skyldes økt eksponering for sollys om sommeren. For ¨å undersøke om det er sannsynlig at sammenhengen mellom vitamin D-nivå og betennelsesmarkørene er uttrykk for en reell årsakssammenheng, målte vi konsentrasjonen av betennelsesmarkører i blodet fra MS-pasienter før og etter tilskudd av store doser vitamin D eller placebo. Vi fant da ikke noe signal som kunne tyde på at vitamin D påvirker nivåene av interleukin-1 receptor antagonist og utskilt frizzled-relatert protein 3, eller andre betennelsesmarkører. Ut fra dette er det sannsynlig at den sammenhengen vi har påvist mellom vitmain D og betennelse neppe skyldes vitamin D i seg selv, men snarere andre livsstilsfaktorer som er forbundet med høye konsentrasjoner av vitamin D. Det er mange mulige kandidater, særlig fordi sollys kan påvirke kroppens immunsystem på flere ulike måter. Det kan også tenkes at mat som inneholder mye vitamin D også inneholder fettsyrer eller andre elementer med gunstig effekt på vitamin MS, men dette har sannsynligvis mindre betydning ettersom kosten har relativt liten betydning for de naturlige svingningene av vitamin D-nivået i Norge. Fordi tidligere observasjonsstudier har rapportert at nivået av vitamin D er utslagsgivende for effekten av en type bremsemedisin som benyttes ofte ved MS (interferon beta), undersøkte vi om dette var tilfellet hos norske MS pasienter som hadde deltatt i en tidligere behandlingsstudie. Fordi vi hadde gjentatte målinger av vitamin D og sykdomsaktivitet gjennom to år, og fordi alle pasientene hadde fått interferon beta fra måned 6 i studien, kunne vi besvare dette spørsmålet med stor nøyaktighet. Våre funn vist viste tydelig at interferon beta reduserte sykdomsaktiviteten til samme lave nivå, uavhengig av pasientenes vitamin D-nivåer. Et interessant unntak fra de hovedsakelig negative finnene for betydningen av vitamin D ved MS i denne studien, er at tilskudd av høy dose vitamin D reduserte konsentrasjonen av antistoffer mott kyssesykevirus (Epstein Barr virus; EBV), emn ikke andre lignende virus. Infeksjon med Epstein Barr virus ser ut til å være av betydning for utvikling av MS, og dette funnet støtter hypotesen at vitamin D dette kan skje i kan skje i samvirke med vitamin D. Den viktigste konsekvensen for helsetjenesten er at pasienter med MS bør få informasjon om at betydningen av vitamin D er relativt begrenset, og at vitamin D-tilskudd ikke er et godt alternativ til konvensjonelle bremsemedisiner. I et videre perspektiv viser våre samlede funn viktigheten av å være varsom med å trekke sikre slutninger om årsakssammenheng ut fra observasjonsstudier som viser samvariasjon. I dette prosjektet kunne vi sammenholde slike funn med resultater i en intervensjonsstudie der alt annet enn tilskudd av høydose vitamin D var likt, og kunne derfor direkte bekrefte eller avkrefte om det forelå noen årsakssammenheng Det bør imidlertid understrekes at dette først og fremst gjelder den type MS-pasienter som inngikk i denne studien, som var pasienter med attakkpreget (relapsing-remitting MS), og som hadde hatt sykdommen gjennom flere år. Det kan tenkes at pasienter med kort sykdomsvarighet og svært tidlige stadier av MS (for eksempel enkeltstående attakk eller som kun har MS-lignende forandringer på billedundersøkelser av hjernen), kan ha en tydeligere positiv effekt av vitamin D-tilskudd.