Selective autophagy in cancer, neurodegeneration and immune response
Prosjekt
- Prosjektnummer
- 2014049
- Ansvarlig person
- Andreas Brech
- Institusjon
- Oslo universitetssykehus HF
- Prosjektkategori
- Åpen prosjektstøtte
- Helsekategori
- Cancer, Congenital Disorders, Inflammatory and Immune System, Generic Health Relevance
- Forskningsaktivitet
- 1. Underpinning
Rapporter
Selektiv autofagi er en prosess fo målrettet binding og nedbrytning av skadede organeller, proteinaggregater og for eksempel inntrengende patogener. Sekvestrering av disse substratene utføres av autofage membraner, som interagerer med substrater gjennom et antall adaptorproteiner, slik som p62.
Hovedtema i dette prosjektet har vært å forstå rollen av autofagi i sammenheng med neurodegenerative sykdomer, immunrespons og kreft. Denne undersøkelsen har vært fokusert på forståelsen av rollen av adaptorproteiner i autofagiprosessen. Disse adaptoproteinene, den mest undersøkte er p62, fasiliterer sammenknytting av substrater, som kan være ødelagte organeller, inntrengende patogener og proteinaggregater, med autofagimaskineriet. Under autofagiprosessen avsnøres substratet i cytosol i cellen gjennom en dobbelmembranstruktur (autofagosom) og brytes endelig ned etter fusjon med lysosomer. Dette er en slags rengjøringsprosess som vedlikerholder cellens indre.
Vi har studert autofagiprosessen i flere sammenhenger, bl. a. hvordan autofagi kan være en negativ faktor under kreftbehandling med fotodynamisk terapi (PDT). I denne terapiformen behandles overfladiske kreftsvulster med fotosensitizere, som er substanser som ødelegger cellens organeller ved belysning. Denne terapiformen er veletablert, men tilsynelatende kan noen kreftceller motstå denne behandlingen, fordi autofagiprosessen motvirker ødeleggelse av celleorganeller, og dermed har cellene bedre overlevelsessjans. Vi har studert hvordan denne basale redningsmekanismen gjennom autofagi forhindrer celledød. Etter PDT behandling så øker autagiresponsen meget hurtig i cellene, muligens gjennom autofagiinduksjon. Våre resultater indikerer vider at når vi slår ut viktige autofagiproteiner, som FIP200 og p62 (autofagiadaptor), så synker antall celler som overlever fotosensitizer behandling og lys (Weisheit, Ailte, Radulovic og Wegener). Dette arbeidet er under innsending.
I flere mer basale studier har vi prøvd å forstå hvordan substrate gjennkjennes av autofagimaskineriet. Adaptorproteiner som p62 har bindingsseter som binder både til LC3, et protein på autofagimembranen, såvel som substrat for autofagi. I samarbeid med Prof. C. Sachse ved Forschungszentrum Jülich, Tyskland, har vi kartlagt proteinstrukturen til p62, som danner helikale filamenter. Ved hjelp av kryo-elektronmikroskopi kunne vi bestemme strukturen til rekombinant p62 med en oppløsning på maksimalt 3,7 Å. Dette tillater å visualisere de enkle aminosyrene i proteinkjeden slik at vi bedre kan forstå funskjonen av de enkle domene i proteinet. p62 former filamenter av meget homogen struktur med en diameter på 120-150 nm. Hvilken rolle denne organiseringen har for autofagifunskjonen av p62 er ukjent, men vi prøver i vårt videre arbeid å visualisere hvordan p62 er organsiert i cellen ved å bruke en kombinasjon av korrelativ lys/elektronmikroskopi (CLEM) i forbindelse med høyopplønings EM.
Autofagiprosessen er ikke bare avhengig av proteiner som styrer hvilke deler av cellen som avsnøres, men også egenskapene av lipidmembranene spiller en meget viktig rolle. Vi har i samarbeid med internasjonale forskere presentert resultater som beskriver de fysiske egenskaper av autofage membraner som interagerer med såkallte flytende kondensater i celler. Dette er ansamlinger av stoffer som interagerer kaftig med hverandre og separerer seg selv fra resten av cytosol. Membranen kan bare vokse til en viss størrelse før de runder seg opp og danner et autofagosom. Når disse membranene binder til overflaten av kondensater, så kan de enten avsnøre deler av kondensatet, hele kondensatet eller folder seg rundt cytosol og avsnører deler av cytosolet uspesifikt. Sannsynligvis påvirkes rettningen av membranbøyingen gjennom adaptoproteiner som p62. Forståelsen av denne basale egenskapen til lipidmembranen under autofagiprosessen er svært viktig og vil være veivisende for videre forskning.
Forskningsprosjektet har hatt som formål å forstå sammenheng mellom selektiv autofagi i forskjellige sykdomstilstander. Dette
Nei
Selective autophagy is the process of targeted sequestration and degradation of damaged organelles, protein aggregates and for example intruding pathogens. The sequestration of these substrates is facilitated by autophagic membranes that interact with substrates through a number of adaptor proteins, such as p62.Photosensitizers are photosensitive compounds which are successfully used in photodynamic therapy (PDT) of cancers. In PDT, light treatment in the presence of a tumour-localizing photosensitive compound causes the production of reactive oxygen species which results in either direct killing of cancer cells, destruction of the tumour microvasculature, and/or with the involvement of the immune system, to development of systemic immunity.
Our previous experiments suggested a role for autophagy and the autophagic adaptor protein p62 in removing/containing the leakage of endolysosomal vesicles that were exposed to photosensitizers and light treatment (all experiments performed by S. Weisheit, supported by I. Ailte). Photosensitizer treatment resulted in an elevated autophagic response, probably through a combinatory effect of an induction of autophagy as well as an impairment of the autophagic flux. Knockdown of p62 and FIP200, an important autophagy regulator, confirmed that both proteins are important for cell survival upon PDT treatment, however the specific role of the autophagic process in endosomal repair remained unclear.
We have been working on further refining these results for manuscript submission and added a series of Western blot analysis, that confirm the very early triggering of the autophagic response rapidly after light treatment (work performed by M.Radulovic). We are finalising the manuscript now and will resubmit as soon as possible.
In a collaboration with Carsten Sachse at the EMBL, Heidelberg, we have characterised the structural arrangement of p62, to better understand its function during selective autophagy. Sachse´s group are specialised on Cryo-EM and have solved many protein structures with close to atomic resolution. Using recombinant p62 two different helical organisations of the protein were established with a 3.7 Å resolution at its best. A similar organisation was also documented for another adaptor protein, nbr1. We employed correlative light/electron microscopy (CLEM) in order to prove whether similar helical arrangements could be visualised in situ (performed by M. Smestad and S. Schultz). We were able to segment out helical p62 structures in our electron tomograms, however it was not possible to resolve the p62 filaments to high enough resolution such that we could compare with the recombinant structures. It is clear however from our observations that p62 filaments are formed in situ with similar filament dimensions as seen with the recombinant proteins. The functional significance and underlying mechanism of how these filaments facilitate autophagic sequestration is not well understood, however the ordered organisation of the p62 filaments might indicate that very high numbers of docking sites for the autophagic membranes are created.
We are currently working on improving the CLEM approach and combining it with Cryo-EM in order to preserve these structures in the cells without fixation artefacts and embedding/staining that compromises ultrastructural preservation. We are preparing cells that express GFP-p62 and grow these on EM-support grids. These cells are quick frozen in a plunge freezer and can then be directly visualised at cryo temperatures (below -160 C), without further preparation. We can observe regions of interest that show positive p62 structures in a Cryo-light microscope, followed by microscopy in the electron microscope for high resolution analysis.
Nei
This study is focused on clarifying how cancer cells can evade cell death, which is induced by rupture of endolysosomal membrane caused by photosensitizer activation. We have investigated the role of autophagy in this process and our ultrastructural studies indicate several possible mechanisms for the endosomal repair/removal process.Photosensitizers are photosensitive compounds which are successfully used in photodynamic therapy (PDT) of cancers. In PDT, light treatment in the presence of a tumour-localizing photosensitive compound causes the production of reactive oxygen species which results in either direct killing of cancer cells, destruction of the tumour microvasculature, and/or with the involvement of the immune system, to development of systemic immunity. The photosensitizers called TPCS2a, which we use in our studies, was developed for enabling the transport of chemotherapeutics into the cytosol of cancer cells by rupturing endolysosomal membranes, thus potentiating the effect of cancer cell death. Although the treatments are effective, some cancer cells survive light irradiation and become partly resistant to treatment.
Our previous experiments suggested a role for autophagy and the autophagic adaptor protein p62 in removing/containing the leakage of endolysosomal vesicles that were exposed to photosensitizers and light treatment (all experiments performed by S. Weisheit, supported by I. Ailte). Photosensitizer treatment resulted in an elevated autophagic response, probably through a combinatory effect of an induction of autophagy as well as an impairment of the autophagic flux. Knockdown of p62 and FIP200, an important autophagy regulator, confirmed that both proteins are important for cell survival upon PDT treatment, however the specific role of the autophagic process in endosomal repair remained unclear.
In order to better understand the repair/removal process of the damaged endolysosomal vesicles we focused on a thorough ultrastructural analysis by electron microscopy in order to characterize the fate of the damaged vesicles. Our initial experiments using live cell imaging and correlative light/electron microscopy (CLEM) were not successful. We therefore used high-pressure freezing and chemical fixation for preparation of cells for immune-EM, in order to get information on the subcellular localization of both p62 and LC3, a marker for autophagic sequestration membranes. We could verify the close association of both markers with endosomes/multivesicular bodies (MVBs), indicating that autophagic membranes are surrounding the damaged vesicles. Interestingly we also observed many clusters of tightly associated p62-positive MVBs. It is tempting to speculate that p62 might be able to group several damaged vesicles together allowing an easier removable of the clustered damaged vesicles by autophagy. Alternatively, p62 could facilitate that damaged vesicles are somehow enwrapped by multivesicular bodies thus isolating them from the cytoplasm to prevent further harm to the cells. In earlier experiments we had already noticed the appearance of morphologically similar structures within fusion profiles of several MVBs. We are currently preparing samples for 3d-reconstruction by electron tomography in order to verify the ultrastructural organization of these fusion profiles. Whether this is an alternative damage control mechanism requires further investigation.
Denne studien fokuserer på rollen av selektiv autofagi under fotodynamisk terapi. Denne behandlingen går ut på å ødelegge kreftceller ved hjelp av fotosensitizer, som fører til sprenging av endosomer/lysosomer og dermed initierer celledød. Selektiv autofagi er en mekanisme som beskytter kreftcellene mot denne behandlingen.Photosensitizers are photosensitive compounds which are successfully used in photodynamic therapy (PDT) of cancers. In PDT, light treatment in the presence of a tumour-localizing photosensitive compound causes the production of reactive oxygen species which results in either direct killing of cancer cells, destruction of the tumour microvasculature, and/or with the involvement of the immune system, to development of systemic immunity. The photosensitizers called TPCS2a, which we use in our studies, was developed for enabling the transport of chemotherapeutics into the cytosol of cancer cells by rupturing endolysosomal membranes, thus potentiating the effect of cancer cell death. Although the treatments are effective, some cancer cells survive light irradiation and become partly resistant to treatment.
Our experiments suggest a role for autophagy and the autophagic adaptor protein p62 in removing/containing the leakage of endolysosomal vesicles that were exposed to photosensitizers and light treatment (all experiments performed by S. Weisheit, supported by I. Ailte)
Photosensitizer treatment resulted in an elevated autophagic response, evident by an increase in the levels of the autophagic marker protein LC3 II, increased percentage of cells containing LC3 II puncta as well as p62 puncta, an increase in the number of LC3 II and p62 puncta per cell, as well as an increase in colocalisation of both LC3 II and p62 with the late endosome/lysosome marker CD63. These results suggest an increase in the number of autophagic vesicles and the activation of an autophagic response. Furthermore we found that this elevated autophagic response is probably a combinatory effect of an induction of autophagy as well as an impairment of the autophagic flux.
We could confirm by light microscopy that p62 and LC3 are recruited to damaged endosomes/lysosomes, labeled with Galectin-3. Galectin-3, p62 and LC3 II recruitment to possibly damaged vesicles was verified by immunolabeling of cryosections and by p62 labelling of high-pressure frozen samples. The recruitment of p62 to damaged vesicles is probably mediated by ubiquitination of damaged vesicles. We were able to observe an increased colocalization of Galectin3 with ubiquitin and ubiquitin with p62 in PDT treated cells. (experiments by I. Ailte)
To test whether autophagy and p62 might be involved in the removal of damaged vesicles over time, we first investigated the recovery of the lysosomal capability within cells after PDT treatment. After PDT treatment the number of Lysotracker puncta, as a marker for the number of lysosomes within a cell, as well as the percentage of cells with lysotracker puncta was dramatically reduced in comparison to control cells but recoverd fully within 12h post PDT. The recovery of the lysosomal potential of a cell is required for the removal of damaged vesicles after their autophagic engulfment. If damaged vesicles, marked by Galectin3, are removed by autophagy a reduction in the percentage of cells with Galectin3 puncta should be visible. Indeed we could observe a reduction in the percentage of cells with Galectin3 puncta over time.
To further explore the role of autophagy and p62 during PDT, we knocked down p62 and FIP200, which is important for initiation of autophagy. The knockdown of either of these 2 proteins revealed a decrease in cell survival, suggesting that both proteins are important for cell survival upon PDT treatment.
Fotosensibilisatorer brukes i kreftterapi for å sprenge endosomer/lysosomer for å indusere celledød. Vi studerer hvordan kreftceller kan påvirke denne prosessen og dermed redusere behandlingseffekten. Vår hypotese er at selektiv autofagi kan være en mulig reparasjonsmekanisme som kan gjøre kreftceller resistente mot behandling.Permeabiliseringen og ruptur av endocytiske vesikler som endosomer og lysosomer kan forårsakes av en rekke forskjellige faktorer, blant annet viruspartikler, bakterier, kjemiske forbindelser, mineralkrystaller, reaktive oksygenforbindelser og nevrotoksiske proteinaggregater, som fører til alvorlige stressbetingelser. Dette påvirker cellulær homeostase og kan frigjøre Catepsiner med etterfølgende celledød. Integriteten til endosomer og lysosomer er således svært viktig for celleoverlevelse og det er deror viktig å forstå mulige cellulære reparasjonsmekanismer, som hindrer lekkasje fra endosomer og lysosomer.
Skadede lysosomer fjernes fra cellenes cytosol gjennom såkallt lysofagi (en selektiv form for makroautofagi), hvorved permeabiliserte vesikler blir omsluttet av isolasjonsmembraner (fagoforer) og det resulterende autofagosomet fusjonerer med intakte lysosomer for endelig degradering.
Rekrutteringen av autofagimaskineriet og adapter proteiner som p62 / SQSTM1 til skadede organeller er tenkt å være mediert gjennom ubikvitinering. I tilfelle endosomale brudd blir glykaner på den intraluminale siden av endosomene eksponert og gjenkjent av et cytosolisk overvåkingssystem av lektiner, viktigst galectin-8, som kan samvirke med adapter proteiner som NDP52.
For å indusere lekkasje av endosomer og lysosmer bruker vi et fotosensibiliserende stoff (fotosensibilisator) som ved lyseksponering produserer reaktive oksygenforbindelser som resulterer i permeabilisering/ødeleggelse av endolysosomal membraner. Fotosensitizere er lysfølsomme forbindelser som brukes i klinikken i enten Fotodynamisk terapi (PDT) eller i Fotokjemisk internalisering (PCI) for å behandle kreft. I PDT foretas det behandling i nærvær av en tumor-lokaliserende fotosensibilisator, som forårsaker produksjon av reaktive oksygenforbindelser som igjen resulterer i direkte dreping av kreftceller, ødeleggelse av tumormikrovaskulatur, og/eller utvikling av systemisk immunitet. I PCI brukes fotosensibilisatorer for å muliggjøre lekkasje av kjemoterapeutiske stoffer inn i cytosol av kreftceller, og dermed øker effekten av kreftcelledød. Selv om begge behandlingene er effektive, overlever noen kreftceller lysbehandlingen og kan blidelvis resistente.
Vi har utforsket hypotesen om autofage adaptorer kan spille en rolle i reparasjon av endosomer/ lysosomer som utsettes for fotosensibilisering og lysbehandling. Våre eksperimenter viser at fotosensibilisatoren og påfølgende lys eksponering fører til økte nivåer av det autofage markørproteinet LC3 II, en økning i totalintensitet av LC3 II og adaptorproteinet p62, samt en økt kolokalisering av både LC3 II og p62 med CD63, en markør for sene endosomer/ lysosome. Dette tyder på en økning i antall amfisomer og autofagolysosomer og aktivering av en autofag respons. Videre kunne vi bekrefte ved lysmikroskopi p62, LC3, og NDP52 er rekruttert til skadede endosomer/ lysosomer, som er positive for Galectin-3. Vi kunne verifisere denne rekrutteringen ved hjelp av immunolabeling på frysesnitt, og har dermed fått viktig strukturinformasjon.
For ytterligere å undersøke hvilken rolle autofagi og p62 spiller i membranreparasjon, har vi slått ned FIP200, som er viktig for initiering av autofagi, og p62. Knockdown avslørte økte nivåer av Caspase-3 sammenlignet med kontrollprøvene, noe som antyder en viktig funksjon for autophagy og p62 i celleoverlevelse.
Selektiv autofagi er en cellulær prosess hvor spesifikt cargo omlsuttes av membraner og degraderes. Vi undersøker om denne prosessen er viktig i regulering av signaleringsprosesser, som er forstyrret i de aller fleste kreftformene. Videre studerer vi om selektiv autofagi kan gjøre celler resistente mot fotodynamisk terapi/internalisering (PDT/PCI)Fotosensitizer er lysfølsomme forbindelser som brukes i klinikken i enten Fotodynamisk terapi (PDT) eller i Fotokjemisk internalisering (PCI) for å behandle kreft. Ved PDT behandling dannes det reaktive oxygenforbindelser fra fotosensitizerne som forårsaker enten direkte dreping av kreftceller eller ødeleggelse av tumor mikrovaskulaturen . Celledød skjer fordi membraner som omgir endosomer og lysosomer (intracellulære vesikler) ødelegges av fotosensitizer under lysbehandling. Under fotokjemisk internalisering brukes det i tillegg cellegifter som frigjøres i cellen etter lysbehandling, slik at effekten på celledød økes betraktelig. Begge behandlingene er effektive, men noen kreftceller overlever lysbestråling og blir delvis resistente mot behandling, og reduserer sådann behandlingseffektiviteten. Grunnen til dette er ikke klarlagt, men vi spekulerer i at selektiv autofagi er involvert i denne cellulære overlevelsesmekanismen.
Selektiv autofagi er en prosess som reparerer ødelagte organeller som endosomer/lysosomer i en celle, noe som kan skje bl.a. under bakterie- eller virsuinfeksjoner, eller ved kroniske inflammasjontilstander som gikt, hvor urinsyrekrystaller kan sprenge lysosomer. Denne prosessen er avhengig av at det rekruteres membraner til de ødelagte organellene, noe som er igjen avhengig av rekrutering av autofage adaptorproteiner, som p62 og NBR1. Gjennkjenning av de ødelagte membranene fasiliteres av såkalte galektiner, som gjennkjenner sukkermolekyler på innsiden ev endo/lysosomale membraner. Det er ikke noe god forståelse av hvordan autofage adaptorproeiner inteagerer med galektiner, og hvordan adaptroproteinene rekruterer autofage membraner er heller ikke undersøkt.
Vi har derfor utviklet cellulære systemer for å studere denne prosessen ved hjelp av lys\elektronmikroskopi og våre innledende forsøk viser at fotosensitizer behandling med påfølgende lyseksponering fører til økte nivåer av LCII (et viktig autofagi protein og markør av autofage membraner) og p62, såvel som økt kolokalisering mellom disse. Videre kunne vi bekrefte ved mikroskopi at p62 er kraftig rekruttert til muligens skadede endosomer og at denne prosessen kan føre til ytterligere rekruttering av autofage membraner. Vi jobber for tiden med å avbilde denne prosessen ved hjelp av mikroskopi av levende celler, for så å kartlegge ultrastrukturen av denne prosessen.
Selektiv autofagi kan muligens også spille en viktig rolle i regulering av signaleringsplatformer, som har stor relevans for kreft . Vi og andre har forslått at signaleringsproteiner kan interagere med autofage adaptorproteiner og dermed sendes til autofag degradering, som vil føre til avbrudd av signaleringsprosesser. I et samarbeid med J.P. Borg ved CRCM i Marseille, Frankrike kunne vi nylig presentere data (i Nature Communications) som viser at adaptorproteinet p62 former en kompleks med VANGL2, en viktig komponent i wnt/planar celle polaritets signaleringsveien som anses til å være t viktig terapeutisk mål i kreftbehandling. VANGL2 er ofte overuttrykkt i basal brystkreft og assosiert med dårlig prognose og tumorvekst. Overyttrykk av VANGL2 fører til økt aktivering av JNK-signaleringsveien, og dette kan reduseres ved å bryte interaksjonen mellom VANGL2 og p62. Vi undersøker nå om dette komplekset kan være et mulig mål for selektiv autofagi, slik at vi kan få et bedre inntrykk av hvordan signaleringskompekser og deres omsetting reguleres.
Selektiv autofagi er en cellulær prosess som sørger for at protein aggregater, ødelagte organeller, som peroksisomer og mitokondrier, og patogener som bakterier, kan fjernes fra cellens indre. Vi forsøker å forstå denne prosessen ved å visualisere dette gjennom en kombinasjon av lys/elektronmikroskopi og 3d-rekonstruksjon.Selektiv autofagi setter cellen i stand til å fjerne skadelige objekter fra dens cytoplasma. Disse avsnøres ved hjelp av en dobbel membran (fagofor), som dannes fra forskjellige cellulære avdelinger som ER og/eller endosomer. Etter avsnøringen så vil det nå formede autofagosomet fusjonerer med lysosomer og inneholdet degraderes i et såkalt autolysosom.
Dannelsen av fagoforen er avhengig av en rekke proteininteraksjoner som fører til at det settes inn lipidert-atg8 (en av hovedaktørene i denne reaksjonen) i den nylagede dobbelmembranen som dermed forstørres til å akkomodere eventuell cargo.
Gjenkjenning av cargo skjer hovedsakelig gjennom ubikvitylering av proteiner på overflaten av for eksempel ødelagte mitokondrier og peroksisomer. Disse organellene har en viss levetid og må fjernes når de skadede, for å ikke sende signaler til cellen som vil innlede programmert celledød. I en lignende prosess blir også proteinaggregater, som kan hope seg opp i cellen, sekvestrert og degradert. Opphoping av proteinaggregater i hjernevev er et kjennetegn av sykdomstilstander som Alzheimer og Parkinson. Disse proteinaggregatene er ofte ubiquitylert og man finner såkalte adaptorproteiner på dem. Adaptorproteinene sender cargoen til autofag degradering ved å reagere med ubiquitin på overflaten og samtidig kunne binde til atg8 i den autofage membranen. Vi undersøker funksjonen av flere av disse med særlig fokus på p62 og nbr1, som begge er vist til å være viktig i autofag dergradering av proteinaggregater og organeller.
En lignende sekvestreringsmekanisme er viktig i reparasjon av endosomer, fagosomer og lysosomer i cellen. Disse organellene tar opp stoffer fra sirkulasjon, men kan sprekke om innholdet blir for stort eller kan ødelegge vesikkelmembranen. Dett kan for eksempel skjer når makrofager tar opp krystaller som urinsyre eller kolesterol, som er et typisk sykdomsbilde i gikt og arteriosklerose. Oppsprekking av disse organellene setter i gang signalkaskader i cellen som er opphav til den kroniske betennelsestilstanden som kjennetegner ovennevnte sykdommer. Vi er derfor svært interessert å forstå hvordan autofagi er med på å redusere muligheten for at disse organellene sprekker, eller hvordan disse repareres.
For tiden arbeider vi med å undersøke hvordan selektiv autofagi kan være til hinder i effektiv kreftbehandling gjennom fotokjemisk internalisering. I denne behandlingsformen sprenges endosomale og lysosomale membraner ved hjelp av fotokjemiske reagenser for å sette fri internaliserte giftstoffer, som så fører til celledød. Selektiv autofagi antar vi er en mekanisme som reduserer effekten av fotoreagensene slik at færre celler dør. Det vil være svært viktig å kunne optimalisere behandlingsmekanismen og vi undersøker derfor hvilken rolle adaptorproteiner spiller i denne sammenheng. Vi har nylig startet å visualisere denne prosessen og lokaliserer proteiner som p62 og nbr1 ved hjelp av lys og elektronmikroskopi. Gjennom mutagenese og knockdown av disse nøkkelproteinene håper vi å kunne forstå reparasjonsmekanismen og samtidig forbedre behandlingsregime.
Vitenskapelige artikler
Jakobi AJ, Huber ST, Mortensen SA, Schultz SW, Palara A, Kuhm T, Shrestha BK, Lamark T, Hagen WJH, Wilmanns M, Johansen T, Brech A, Sachse C
Structural basis of p62/SQSTM1 helical filaments and their role in cellular cargo uptake.
Nat Commun 2020 01 23;11(1):440. Epub 2020 jan 23
PMID: 31974402
Olsen CE, Weyergang A, Edwards VT, Berg K, Brech A, Weisheit S, Høgset A, Selbo PK
Development of resistance to photodynamic therapy (PDT) in human breast cancer cells is photosensitizer-dependent: Possible mechanisms and approaches for overcoming PDT-resistance.
Biochem Pharmacol 2017 11 15;144():63-77. Epub 2017 aug 5
PMID: 28784290
Deltagere
- Catherine E Sem Wegner Postdoktorstipendiat (finansiert av denne bevilgning)
- Maja Radulovic Prosjektdeltaker
- Ieva Ailte Prosjektdeltaker
- Marianne Smestad Prosjektdeltaker
- Andreas John Carl Brech Prosjektleder
- Sabine Weisheit Postdoktorstipendiat (finansiert av denne bevilgning)
- Sebastian Schultz Prosjektdeltaker
- Andreas Brech Prosjektleder
eRapport er utarbeidet av Sølvi Lerfald og Reidar Thorstensen, Regionalt kompetansesenter for klinisk forskning, Helse Vest RHF, og videreutvikles av de fire RHF-ene i fellesskap, med støtte fra Helse Vest IKT
Alle henvendelser rettes til eRapport