Rate control in atrial fibrillation II
Prosjekt
- Prosjektnummer
- 2016035
- Ansvarlig person
- Arnljot Tveit
- Institusjon
- Vestre Viken HF
- Prosjektkategori
- Doktorgradsstipend
- Helsekategori
- Cardiovascular
- Forskningsaktivitet
- 6. Treatment Evaluation, 7. Disease Management
Rapporter
De fleste med hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer har rask og uregelmessig hjerteaksjon, og trenger medisin for å redusere hjertefrekvensen. I dette prosjektet sammenligner vi effektene av en betablokker og en kalsiumblokker til å redusere hjertefrekvensen hos pasienter med permanent atrieflimmer.I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid.
Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, som en randomisert, enkeltblindet parallell-gruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien.
Pasienter med permanent atrieflimmer ble randomisert til behandling med kalsiumblokkeren diltiazem eller betablokkeren metoprolol. Deltakerne ble undersøkt før oppstart av studiemedisin, samt etter 1 måned og etter 6 måneder med behandling. Deltakerne gjennomgikk blant annet klinisk undersøkelse, blodtrykk, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest på ergometersykkel.
Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem og betablokkeren metoprolol på hjertets stresshormon NT-proBNP hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling på arbeidskapasitet målt ved maksimalt oksygenopptak, variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer og dimensjoner og funksjon av venstre forkammer.
Det har vært noe forsinkelser i prosjektet på grunn av pandemien og på grunn av at stipendiaten har vært i permisjon. Den kliniske delen av prosjektet er imidlertid gjennomført, og resultatene vil nå bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter. Første artikkel er ferdig og innsendt til vurdering i vitenskapelig tidsskrift og artikkel 2 og 3 er under arbeid.
Resultatene av prosjektet vil øke vår kunnskap av effektene av betablokker og kalsiumblokker til frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer, og vil ha betydning for klinisk praksis for en stor og voksende gruppe pasienter.
NEI
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av permanent atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient. Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved permanent atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid.
Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallellgruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien. Vi skal randomisere pasienter med permanent atrieflimmer til behandling med enten kalsiumblokkeren diltiazem eller betablokkeren metoprolol. Arbeidskapasitet og nivå av NT-proBNP måles før oppstart med studiemedisin, og deretter etter 1 måned og 6 måneder med behandling.
Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med diltiazem og metoprolol på NT-proBNP nivå hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten på arbeidskapasitet målt ved peak oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer samt dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer. Studiedeltakere er rekruttert fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken (Bærum, Drammen, Ringerike) og Diakonhjemmet sykehus, i tillegg til annonsering i media. Deltakerne har gjennomgått undersøkelser før oppstart med studiemedisin, etter 1 måned og etter 6 måneder med behandling. Undersøkelsene består blant annet av klinisk status, blodtrykksmåling, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest på sykkel med måling av oksygenopptak. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt. Alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet.
Etter en forlenget inklusjonsperiode ble det konkludert med å redusere gruppestørrelse, og inklusjonen ble avsluttet våren 2021, med påfølgende oppfølgingsvisitter av deltakerne. Siste studievisitt ble gjennomført i oktober. Publikasjonsplanen ble ikke endret av at studien ble avsluttet før vi nådde det opprinnelige målet for antall inkluderte deltakere, og det primære endepunktet berøres ikke. I 2022 ble det jobbet med ferdigstillelse av en omfattende database, forberedelse av analyser og artikkelskriving. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter. Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med permanent atrieflimmer.
nei
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av permanent atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient. Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved permanent atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid.
Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallellgruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien. Vi skal randomisere pasienter med permanent atrieflimmer til behandling med enten kalsiumblokkeren diltiazem eller betablokkeren metoprolol. Arbeidskapasitet og nivå av NT-proBNP måles før oppstart med studiemedisin, og deretter etter 1 måned og 6 måneder med behandling.
Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med diltiazem og metoprolol på NT-proBNP nivå hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten på arbeidskapasitet målt ved peak oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer samt dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer. Studiedeltakere er rekruttert fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken (Bærum, Drammen, Ringerike) og Diakonhjemmet sykehus, i tillegg til annonsering i media. Deltakerne har gjennomgått undersøkelser før oppstart med studiemedisin, etter 1 måned og etter 6 måneder med behandling. Undersøkelsene består blant annet av klinisk status, blodtrykksmåling, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest på sykkel med måling av oksygenopptak. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt. Alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet.
Etter en forlenget inklusjonsperiode ble det konkludert med å redusere gruppestørrelse, og inklusjonen ble avsluttet våren 2021, med påfølgende oppfølgingsvisitter av deltakerne. Siste studievisitt ble gjennomført i oktober. Publikasjonsplanen endres ikke av at studien avsluttes før vi har nådd det opprinnelige målet for antall inkluderte deltakere, og det primære endepunktet berøres ikke. Nå jobbes det med ferdigstillelse av database og forberedelse av analyser og artikkelskriving. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter. Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med permanent atrieflimmer.
NEI
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av permanent atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient. Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved permanent atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid. Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallell gruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien. Vi skal randomisere minst 100 pasienter med permanent atrieflimmer til behandling med en kalsiumblokker eller betablokker. Arbeidskapasitet og nivå av NT-proBNP måles før oppstart med studiemedisin, og deretter etter 1 måned og 6 måneder med behandling. Effekt på andre variabler som dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer ved ultralyd, pulsvariasjon, symptombelastning og andre biomarkører i blod vil også bli analysert. Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem og betablokkeren metoprolol på nivå med hjertets stresshormon NT-proBNP hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med diltiazem og metoprolol på nivå av arbeidskapasitet målt ved peak oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer og dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer. Studiedeltakere rekrutteres fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken (Bærum, Drammen, Ringerike) og Diakonhjemmet sykehus, i tillegg til annonsering i media. Deltakerne gjennomgår undersøkelser før oppstart med studiemedisin, etter 1 måned og etter 6 måneder med behandling. Deltakerne går da blant annet gjennom klinisk undersøkelse, blodtrykk, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt. Alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter. Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med permanent atrieflimmer.
Nei
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av kronisk atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient.
Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved kronisk atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte nivået av NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid.
Hensikten med RATAFII-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallellgruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien.
Vi skal inkludere totalt 240 pasienter med kronisk atrieflimmer som randomiseres til behandling med en kalsiumblokker eller betablokker i et halvt år. Deltakerne undersøkes før oppstart med studiemedisin, og deretter etter 1 måned og 6 måneder med behandling. Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem og betablokkeren metoprolol på nivå med hjertets stresshormon NT-proBNP hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med diltiazem og metoprolol på nivå av arbeidskapasitet målt ved peak oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptombelastning og dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer.
Studiedeltakere rekrutteres fortløpende fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken (Bærum, Drammen, Ringerike) og Diakonhjemmet sykehus, i tillegg til annonsering i media. Deltakerne følges tett opp gjennom studien og undersøkes blant annet med klinisk undersøkelse, måling av blodtrykk, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest med måling av oksygenopptak. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt. Alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter.
Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med kronisk atrieflimmer.
NEI
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av kronisk atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient. Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved kronisk atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid. Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallell gruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien. Vi skal inkludere totalt 240 pasienter med kronisk atrieflimmer som randomiseres til behandling med en kalsiumblokker eller betablokker. Arbeidskapasitet og nivå av NT-proBNP måles før oppstart med studiemedisin, og deretter etter 1 måned og 6 måneder med behandling. Effekt på andre variabler som dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer ved ultralyd, pulsvariasjon, symptombelastning og andre biomarkører i blod vil også bli analysert. Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem og betablokkeren metoprolol på nivå med hjertets stresshormon NT-proBNP hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med diltiazem og metoprolol på nivå av arbeidskapasitet målt ved peak oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer og dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer. Studiedeltakere rekrutteres fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken (Bærum, Drammen, Ringerike) og Diakonhjemmet sykehus, i tillegg til annonsering i media. Deltakerne gjennomgår undersøkelser før oppstart med studiemedisin, etter 1 måned og etter 6 måneder med behandling. Deltakerne går da blant annet gjennom klinisk undersøkelse, blodtrykk, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt. Alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter. Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med kronisk atrieflimmer.
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av kronisk atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient.
Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved kronisk atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP. Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid. Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallell gruppe studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer.
Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien. Vi skal inkludere totalt 240 pasienter med kronisk atrieflimmer som randomiseres til behandling med en kalsiumblokker eller betablokker. Arbeidskapasitet og nivå av NT-proBNP måles før oppstart med studiemedisin, og deretter etter 1 måned og 6 måneder med behandling. Effekt på andre variabler som dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer ved ultralyd, pulsvariasjon, symptombelastning og andre biomarkører i blod vil også bli analysert.
Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem og betablokkeren metoprolol på nivå med hjertets stresshormon NT-proBNP hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med diltiazem og metoprolol på nivå av arbeidskapasitet målt ved peak oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer og dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer. Studiedeltakere rekrutteres fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken og Diakonhjemmet sykehus, i tillegg til annonsering i media.
Deltakerne gjennomgår undersøkelser før oppstart med studiemedisin, etter 1 måned og etter 6 måneder med behandling. Deltakerne går da blant annet gjennom klinisk undersøkelse, blodtrykk, EKG, 24-timers-EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og belastningstest. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt. Alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter. Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med kronisk atrieflimmer.
Atrieflimmer (hjerteflimmer) er en vanlig hjerterytmeforstyrrelse som affiserer opptil 150 000 mennesker i Norge. For de fleste pasientene blir det en kronisk tilstand. Formålet med denne studien er å skaffe mer kunnskap om medikamentell behandling av permanent atrieflimmer, og lære mer om hvilken behandling som gir best resultat for pasientene.De fleste pasienter med atrieflimmer har unormalt rask puls, og trenger medikamenter for å "bremse" pulsen. Betablokkere og kalsiumblokkere er de vanligste pulsbremsende medisinene. Vi har imidlertid fortsatt for lite kunnskap om de innbyrdes forskjellene mellom disse to medikamenttypene, og om hvilke medikamenter som er best egnet til den enkelte pasient.
Redusert fysisk kapasitet er det vanligste symptom ved kronisk atrieflimmer. I RATAF-studien som ble gjennomført ved Forskningsavdelingen viste Ulimoen og medarbeidere at kalsiumblokkere bevarte fysisk kapasitet og reduserte utslipp av hjertehormonet NT-proBNP, mens betablokkere reduserte fysisk kapasitet og økte NT-proBNP.
Behandlingstiden i RATAF-studien var imidlertid kort, så vi vet ikke om denne forskjellen i effekt vedvarer over tid. Hensikten med RATAF II-studien er nettopp å undersøke om disse effektene varer over tid. Prosjektet gjennomføres ved Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus som en randomisert, enkeltblindet parallell studie, designet for å undersøke langtidseffekten av to forskjellige behandlingsopplegg for frekvenskontroll ved permanent atrieflimmer. Prosjektet er initiert av forskergruppen på bakgrunn av spørsmål som ble reist i klinisk praksis, og gjennomføres helt uten støtte eller påvirkning fra legemiddelindustrien.
Vi skal inkludere totalt 240 pasienter med kronisk atrieflimmer som randomiseres til behandling med en kalsiumblokker eller en betablokker. Arbeidskapasitet og nivå av hjertehormonet NT-proBNP måles før medikamentstart, etter 1 måned og 6 måneder med behandling. Effekt på andre variabler som dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer ved ultralyd, pulsvariasjon, symptombelastning og andre biomarkører i blod vil også bli analysert.
Hovedmålet med studien er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem Cardizem og betablokkeren metoprolol Selo-Zok på nivå med hjertets stresshormon NT-proBNP hos pasienter med permanent atrieflimmer. Delmål er å sammenlikne effekten av 6 måneders behandling med kalsiumblokkeren diltiazem og betablokkeren metoprolol på nivå av arbeidskapasitet målt ved maksimalt oksygenopptak. Vi skal også sammenlikne effekten på variasjon og irregularitet i hjertefrekvens, øvrige biomarkører, symptomer og dimensjoner og funksjoner av venstre forkammer.
Studiedeltakere rekrutteres fra pasienter ved 3 sykehus i Vestre Viken og annonsering i media. Deltakerne gjennomgår undersøkelser fordelt over to dager før oppstart med studiemedisin, 1 måned etter oppstart, og 6 måneder etter oppstart. Deltakerne går da gjennom klinisk undersøkelse, blodtrykk, EKG, ultralyd av hjertet, fastende blodprøver, belastningstest med måling av peak oksygenopptak og blodprøvetaking før, under og etter belastningstesten. Samtlige data og materiale lagres til studieslutt, da alle analyser kjøres etter at alle deltakerne har vært gjennom studieløpet. Artiklene vil bli publisert internasjonalt i fagfellevurderte tidsskrifter.
Hvis vi kan vise at effektene vi fant i RATAF varer over tid, vil det påvirke klinisk praksis og forhåpentligvis bedre hverdagen for en økende mengde pasienter med kronisk atrieflimmer.
I starten av 2016 kom de endelige godkjenninger fra SLV og REK. Studieteamet driver fortløpende rekruttering og inkludering av deltakere, og har fått god rutine på studieaktivitet- og prosedyrer. Per 31.12.16 var 28 pasienter inkludert i studien.
Deltagere
- Katrine Enge Doktorgradsstipendiat (finansiert av denne bevilgning)
- Sara Reinvik Ulimoen Hovedveileder
- Arnljot Tveit Prosjektleder
eRapport er utarbeidet av Sølvi Lerfald og Reidar Thorstensen, Regionalt kompetansesenter for klinisk forskning, Helse Vest RHF, og videreutvikles av de fire RHF-ene i fellesskap, med støtte fra Helse Vest IKT
Alle henvendelser rettes til eRapport