Postural kontroll hos barn med cerebral parese

Resultater er presentert i Thesis for the degree of Philosophiae Doctor ,Trondheim, 2014 i avhandlingen som har navnet: Assessment of Trunk Control in Children and Adolescents with Cerebral Palsy A neglected perspective? Sammendrag Et av hovedproblemene for mange barn, unge og voksne med cerebral parese (CP) er at de har redusert trunkus kontroll. Disse vanskene påvirker deres evne til å sitte og gå. Under gange er trunkus kontroll spesielt viktig, ettersom to tredjedeler av kroppsmassen er lokalisert i de øvre to tredjedeler av kroppshøyden, noe som gjør at kroppen har et høyt tyngdepunkt, og dermed blir ustabil. Likevel neglisjeres disse vanskene ofte når ressurskrevende behandlinger for å bedre gangfunksjonen vurderes. Slike behandlinger omfatter blant annet intramuskulære injeksjoner med botulinum toxin (BoNT-A), pumpebehandling med baklofen, ortopedisk-kirurgiske inngrep, og/ eller ortoser. Dette kan delvis skyldes at det er få etablerte metoder for å undersøke trunkus kontroll i daglig klinisk arbeid, og at det er få studier som har undersøkt trunkus kontroll under gange i CP populasjonen. Hovedmålet med denne avhandlingen har derfor vært å bidra til bedre undersøkelse og forståelse av trunkus kontroll hos barn og ungdom med CP, både i sittende og under gange. Mer spesifikt var målet å identifisere og evaluere kliniske verktøy som undersøker trunkus kontroll samt å evaluere påliteligheten (intra- og inter observatør reliabilitet) og gyldigheten (validitet) av et slikt verktøy; Trunk Impairment Scale (TIS). Videre var det et mål å undersøke trunkus kontroll under gange samt å undersøke sammenhengen mellom trunkus kontroll i sittende og under gange. I den første studien, en systematisk litteratur oversikt, identifiserte vi 22 kliniske verktøy som undersøker trunkus kontroll hos barn, ungdom og voksne med CP. Vi fant begrenset dokumentasjon av måleegenskapene til disse verktøyene, og informasjonen om egenskapen til å måle endring (responsiveness) var spesielt begrenset. Mangelen på verktøy som kan måle endring er en begrensning for gjennomføring av behandlingsstudier. I den andre studien fant vi at TIS, en av testene inkludert i den systematiske litteratur oversikten, viste høy inter- og intra observatør reliabilitet samt god validitet hos barn og ungdom med CP. I studie tre fant vi at barn og ungdom med CP hadde signifikante vansker med trunkus kontroll under gange, undersøkt med et 3-dimensjonalt askelerometer festet på nedre del av trunkus. Vanskene med trunkus kontroll ble reflektert gjennom økte trunkus akselerasjoner og mindre regularitet mellom steg, og de tenderte til å øke med økende alvorlighetsgrad av CP samt med økende gang hastighet. Til slutt, i studie fire, fant vi en moderat sammenheng mellom trunkus kontroll i sittende, undersøkt med en «del-test» av Trunk Control Measurement Scale og TIS, og trunkus kontroll under gange, undersøkt med et askelerometer festet på nedre del av trunkus. Av relevans for klinisk praksis er at funnene i denne studien tyder på at de mindre tidkrevende «del-skalaene» kan benyttes for å innhente informasjon om trunkus kontroll under gange. Det er et stort antall undersøkelsesverktøy beregnet på å undersøke trukus kontroll i ulike situasjoner tilgjengelig. Denne avhandlingen understreker at det er begrenset dokumentasjon av hvor godt disse verktøyene faktisk måler trunkus kontroll, og spesielt hvor gode de er til å måle effekt av behandling («responsiveness»). Våre resultater bekrefter at barn og ungdom med CP har vansker med trunkus kontroll både i sittende og under gange, og avhandlingen gir ny kunnskap om sammenhengen mellom disse to ulike oppgavene. Denne informasjonen bør føre til at fokuset i forbindelse med planlegging av intervensjoner som har til hensikt å bedre gangfunksjonen, utvides til også å omhandle en vurdering av pasientens trunkus kontroll. Denne avhandlingen understreker at det er begrenset dokumentasjon av hvor gode våre undersøkelsemetodder er til å måle trunkus kontroll/ balanse, og spesielt hvor gode de er til å måle effekt av behandling («responsiveness»). Våre resultater bekrefter at barn og ungdom med CP har vansker med trunkus kontroll både i sittende og under gange, og avhandlingen gir ny kunnskap om sammenhengen mellom disse to ulike oppgavene. Denne informasjonen bør føre til at fokuset i forbindelse med planlegging av intervensjoner som har til hensikt å bedre gangfunksjonen, utvides til også å omhandle en vurdering av pasientens trunkus kontroll.