Mild and moderate traumatic brain injury - TBI

Hvert år behandles minst 4000 personer i norske sykehus for hodeskader, og i tillegg behandles et enda større antall poliklinisk eller av kommunal legevakttjeneste. De fleste hodeskader er lette, og det er vanlig å være fullt restituert i løpet av noen få uker. Det er imidlertid en liten andel som har mer langvarige plager. Dette prosjektet vil studere hva som er årsakene til at langtidsutkomme er ulikt. I 2016 har vi fullført datainnsamlingen på pasienter med lette hodeskader og friske kontrollpersoner. Vi har også startet datainnsamling på kontrollpersoner med lettere ortopediske skader, denne vil fullføres i 2017. Vi har begynt å ferdigstille og analysere data. En artikkel som beskriver at de inkluderte pasientene er relativt representative, samt at insidens for lett hodeskade i Trondheimsområdet, er innsendt. Her er det endelige antallet deltakere med bare lette hodeskader 379. 200 av disse er inkludert i MR kohorten og har MR i løpet av de første tre døgn. Vi fant en samlet insidens av lett hodeskade i alderen 16-60 år på 30.2 pr 10 000 personår. Det var høyere insidens blant menn og insidensen var betydelig høyere i aldersgruppen 16-20 år. Bare 31 % av pasientene var innlagt på sykehus, noe som tilsier at vi bedre enn mange andre studier har lykkes med å inkludere de «typiske» hjernerystelsene, dvs de som har normal CT og sendes hjem etter undersøkelse på legevakt eller i akuttmottak. Fallulykker var den vanligste skadeårsak, og også voldsskader og sykkelulykker var vanligere enn trafikkulykker med motorkjøretøy. En høy andel av skadene skjedde i helgene (55%) og hele 45 % var påvirket av alkohol. Ph.d kandidatene hadde muntlige presentasjoner på verdenskongressen til the IBIA (International Brain Injury Association) i Haag i mars 2016. resultatene er beskrevet i rapporten for 2015. Det er ansatt tre nye ph.d kandidater knyttet til prosjektet, og det ble innvilget et ph.d stipend med ukjent kandidat som vil bli utlyst noe senere i 2017. I mars 2017 har vi fått antatt to konferansebidrag på IBIA’s konferanse i New Orleans. Migle Karaluite skal ha muntlig presentasjon hvor hun viser at andelen av pasienter som rapporterer vedvarende symptomer etter lett hodeskade, var 50 % etter to uker, 25 % etter tre måneder og 19 % etter 12 måneder. Fatigue og hodepine var vanligste symptomer. Kvinner rapporterer mer symptomer enn menn, men forskjellen ble mindre tydelig over tid. Ph.d. kandidat Simen Berg Saksvik presenterer funn av søvnvansker og fatigue. Han fant at begge disse er primære symptomer ved langvarige plager etter let hodeskade, og at graden av disse ved tre måneder predikerte vedvarende plager ved 12 mnd, mens angst og depresjon ikke gjorde det

Hvert år behandles minst 4000 personer i norske sykehus for hodeskader, og i tillegg behandles et enda større antall poliklinisk eller av kommunal legevakttjeneste. De fleste hodeskader er lette, og det er vanlig å være fullt restituert i løpet av noen få uker. Det er imidlertid en liten andel som har mer langvarige plager. Dette prosjektet vil studere hva som er årsakene til at langtidsutkomme er ulikt. Inklusjonsperioden var fra 01.04.14 til 10.12.15. Vi har nå en komplett oversikt over alle pasienter med lette og moderate hodeskader som ble behandlet i inklusjonsperioden på St. Olavs Hospital og ved Trondheim kommunale legevakt. Vi har lyktes i å inkludere ca 55 % av alle aktuelle pasienter, noe som er svært høyt tall i forhold til hva som rapporteres fra de fleste andre studier. Foreløpig har vi også en oppfølgingsrate på over 80 %, noe som er en stor styrke. . I perioden har vi inkludert 397 pasienter, hvorav ca halvparten deltar i den omfattende datainnsamlingen og halvparten bidrar med selvrapportering uten oppmøte. Hele datainnsamlingen vi være gjennomført i desember 2016. Noen av de første resultatene vil bli presentert på en internasjonal konferanse (IBIA) i mars 2016. Vi har studert synlige funn på den kliniske MR undersøkelsen, utført i løpet av de første tre dagene etter skaden, og fant at ca 13 % av alle med lette hodeskader hadde påvisbare skader i hjernevevet på MR. Mange av disse hadde imidlertid også slike funn på den CT undersøkelsen som ble tatt da de kom til lege første gang. Av de som hadde normal CT, hadde 6 % funn på MR. Dette er et mye lavere antall enn det vi forventet ut i fra litteraturen. Det gjenstår å se hvorvidt det klinisk sett er viktig å fange opp disse. Vi fant også stort sett normal kognitiv funksjon allerede to uker etter skaden hos pasienter med lett hodeskade. Også dette er litt kontroversielt. Vi tror at våre funn kan forklares med at vi har lykkes med å inkludere en stor andel av ukompliserte hjernerystelser, som reiser direkte hjem fra legevakt. Dette er en styrke ved denne studien. I en pilotstudie fra 2013, har vi nå analysert også avansert diffusjons MR. Her finner vi at pasienter som rapporterer mye plager etter tre måneder, har avvikende diffusjonsmål i thalamus sammenliknet med de som rapporterte god funksjon. I denne studien har vi også vist en sannsynlig nytteverdi av en nyere metode; diffusion kurtosis imaging. Studien genererer enorme mengder interessante data, og stipendiatene i studien vil bare besvare noen få , og tidlige, forskningsspørsmål. En stor utfordring er derfor å rekruttere nye stipendiater og skaffe finansiering til disse. Dette er noe vi arbeider med kontinuerlig.

Vi tilstreber å ha en komplett oversikt over alle pasienter med lette og moderate hodeskader som behandles på St. Olavs Hospital og ved Trondheim kommunale legevakt. Disse vurderes etter inklusjons- og eksklusjonskriterier. Også der hvor det foreligger eksklusjonskriterier, eller der vi ikke lykkes i å oppnå kontakt med pasienten for å forespørre vedkommende om deltakelse i studien, registreres et enkelt datasett for å kunne vurdere generaliserbarhet av pasientene i studien. Dette er også tema for en hovedoppgave for en av medisinstudentene i prosjektet. Pasientene identifiseres og kontaktes fortløpende, og dette er mulig takket være gode rutiner, samarbeidspartnere og IT-hjelpemidler. Dette arbeidet gjøres for en stor del av timelønnete medisinstudenter som er tilknyttet prosjektet. Vi lykkes i å opprette kontakt med flertallet av pasientene. Mange av pasientene blir tatt blodprøve og MR av i løpet av de første tre døgn. De kommer til nevropsykologisk testing etter 2 uker, og til ny oppfølging med blodprøver, MR og nevropsykologi ved 3 mnd og MR/blodprøve ved 12 mnd. Det inngår også en rekke funksjonsmål basert på selvrapportering. Det primære endepunkt er funksjon og arbeidsdeltakelse 3 mnd etter skaden. Hovedinklusjon startet 01.04.14, og pr 31.12.14 hadde ca 90 pasienter gjennomgått den omfattende deltakelsen og nesten like mange var registrert med liknende selvrapportering, men uten de data som krever oppmøte. Av de som fyller inklusjonskriteriene, takker litt over halvparten ja til den omfattende formen for deltakelse. De andre sier stort sett ja til telefonoppfølging. Det kan imidlertid av og til være utfordrende å få tak i disse siden. Studien er mer ressurskrevende enn først antatt, blant annet pga det tunge fokuset på biobank, som har blitt mer utviklet gjennom studieperioden. Det har også kommet flere MR undersøkelser inn i protokollen, noe som er en stor styrke. Dette ressursspørsmålet er delvist løst ved at prosjektet er tilført en vit.ass fra instituttet som fungerer som forskningskoordinator og en bioingeniør i en liten stilling. Pasientinklusjon forventes avsluttet i desember 2015. I tillegg har vi i år begynt å analysere resultater fra pilotstudien til dette prosjektet. Dette er tema for stipendiat Rune Hatlestad Karlsens ph.d prosjekt som rapporteres separat. Prosjektet genererer utvilsomt data til mange spennende, tverrfaglige delprosjekter i årene framover.