Kliniske og genetiske risikofaktorer for komplikasjoner etter åpen hjertekirurgi

Risikofaktorer for komplikasjoner etter åpen hjertekirurgiHovedmålet med prosjektet er å undersøke kliniske og genetiske risikofaktorer for komplikasjoner og død etter åpen hjertekirurgi.Åpen hjertekirurgi medfører en ikke ubetydelig risiko for komplikasjoner i etterkant, bl.a. blødningstendens, organsvikt, infeksjoner og evt. multiorgansvikt og død. Årsakene er bare delvis kjent, men aktivering av kroppens forsvarssystemer og særlig inflammasjon (betennelsesreaksjon) spiller en sentral rolle. Risikoskårer er nyttige verktøy i kvalitetssikringen av hjertekirurgisk behandling, og i beslutningsprosessen for valg av behandling for ulike pasientgrupper. Siden inflammasjonsresponsen står sentralt i utvikling av komplikasjoner etter hjertekirurgi, er det nærliggende å forvente at arvelige (genetiske) forskjeller i molekyler som er involvert i inflammasjon kan være med på å påvirke risikoen. I prosjektet vil vi utvikle risikoskårer for vanlige komplikasjoner etter hjertekirurgi hos voksne basert på tidligere innsamlede kliniske data. Vi vil også gjennomføre typing for genetiske variasjoner (polymorfismer) og måle konsentrasjonen i blodprøver av markører for inflammasjon i et innsamlet materiale fra pasienter som gjennomgår åpen hjertekirurgi. Funnene skal sammenholdes med utviklingen av komplikasjoner etter operasjonen og død etter 30 dager og 5 år. I forbindelse med prosjektet bygger vi opp en biobank med genetiske prøver fra ca. 3500 hjertekirurgiske pasienter. Fremdrift: Analysedelen av prosjektet har gått som planlagt. I 2011 ble det publisert en artikkel fra prosjektet, og i løpet av 2012 er det publisert ytterligere 3 artikler samt en phd-grad. Vi har publisert risikomodeller for 30-dagersmortalitet etter hjertekirurgi, forlenget respiratorbehandling, og svikt i hjertefunksjon etter operasjonen. Resultatene så langt har vist at ulike lokale risikomodeller med god evne til prediksjon kan utvikles på bakgrunn av variable som er tilgjengelige i den vanlige kliniske rutinen før operasjonen. Det var lite å vinne på også å inkludere variable hentet under operasjonen, noe som er fordelaktig fordi risikoskårer som kan beregnes på forhånd har langt større klinisk anvendelse. De lokale modellene fungerte bedre enn tidligere publiserte risikoskårer, og testing viste at de nyutviklede skårene har høy sannsynlighet for å fungere godt også for fremtidige pasienter. Videre har vi utviklet en ny modell for å forutsi langvarig opphold på intensivavdelingen etter en hjerteoperasjon. Modellen fungerte bedre for vår pasientgruppe enn ulike tidligere publiserte risikoskårer for opphold på mer enn 2, 5 eller 7 dager. Imidlertid kunne verken vår modell eller andre modeller brukes til å forutsi oppholdet på intensivavdelingen for enkeltpasienter fordi nesten alle pasienter i Trondheim uansett risikoprofil lå bare ett døgn på intensivavdelingen. Sammenligning med data fra utlandet viste at liggetiden på intensivavdelingen for pasienter med lik risikoprofil påvirkes betydelig av lokale rutiner uavhengig av den medisinske tilstanden. Dette forholdet gjør utvikling av en generell prediksjonsmodell meget vanskelig. To stipendiater og en forskerlinjestudent arbeider videre med data fra prosjektet.