Sammenheng mellom stoffskifte og beintetthet/brudd, og mellom stoffskifte og vektendring. HUNT

Det er noen praktiske implikasjoner knyttet til våre funn. For det første, hvis en lege er usikker om hun/han skal behandle en hyperthyroid pasient med få eller ingen symptomer, er det viktig å gjøre en vurdering av beinmasse (BMD) status. En lav BMD favoriserer behandling. Hos en pasient med langvarige hypertyreose bør BMD måles. En lav BMD kan innebære at osteoporoseprofylakse er indisert, eller at pasienten bør ha en tettere oppfølging. Omvendt, når en uventet lav BMD er funnet hos en pasient, skal det være obligatorisk å kontrollere tyreoideastatus. På den annen side, med mindre klinisk mistanke om thyreoideasjukdom, vil evaluering av thyreoideafunksjon hos personer med frakturer normalt ikke være aktuelt. Vi fant en sammenheng mellom endring i TSH og endring av kroppsmasse i løpet av 10,5 år oppfølging, men ingen effekt av baseline TSH på påfølgende endringer i kroppsmasse under oppfølging, og bare en mindre effekt av baseline kroppsmasseindex på påfølgende TSH-endring . De fleste leger er klar over effekten av thyreoideaaksen på kroppsmasse, men har mindre kunnskap om den motsatte effekten. Derfor vil de ofte vurdere noe økt TSH hos overvektige pasienter som bevis på en hypotyreose, og mange slike pasienter behandles. Imidlertid er det mange av disse pasientene som ikke har noen tyreoidforstyrrelser, og behandling påvirker vanligvis ikke kroppsvekt.

Vi fant ingen statistisk signifikant sammenheng mellom ulike nivåer av TSH og forekomsten av brudd. Hos kvinner var det imidlertid en tendens til økt risiko for brudd både ved lav og høy TSH. Med andre ord betyr dette at både høyt og lavt stoffskifte muligens medfører økt bruddrisiko. Spesielt gjaldt dette for hoftebrudd. Hos kvinnene med lavt stoffskifte (høy TSH) var risikoen største hos dem som ikke hadde en spesiell type antistoff i blodet (anti-TPO).

Med oppfølgning av stoffskiftelidelser slik det gjøres i Norge, er det ikke grunn til å frykte at stoffskiftelidelser øker forekomsten av brudd her i landet.

en positiv sammenheng mellom endring av stoffskiftet og endring av kroppsmasse.

1) Hensikten med studien: 1) Å undersøke sammenhengen mellom stoffskifteverdier og beintetthet i en generell befolkning av kvinner over 39 år. 2) Å undersøke om personer med kjent høyt eller lavt stoffskifte har samme beintetthet som personer som har hatt normalt stoffskifte.

Materiale og metode: Vi benyttet data fra et tilfeldig utvalg av kvinner over 39 år fra HUNT 2 1995- 97. Fra denne undersøkelsen ble 5778 kvinner uten stoffskiftesjukdom, 424 kvinner med kjent lavt stoffskifte (hypothyreose) og 252 med kjent høyt stoffskifte (hyperthyreose) undersøkt. Beintettheten hos deltakerne ble målt i ytre del av underarma. Som mål på stoffskiftet ble blodprøven TSH (thyreoidea stimulerende hormon) benyttet. TSH regnes som den blodprøve som isolert sett gir mest informasjon om stoffskiftet. Ved høyt stoffskifte er TSH lav, mens den er høy ved lavt stoffskifte.

Resultater: Hos kvinnene uten kjent stoffskiftesjukdom bekreftet vi tidligere undersøkelser som har vist en sammenheng mellom høyt stoffskifte og lav beintetthet. Beintettheten hos de med høyest stoffskifte (TSH under 0,5mIE/l) var ca. 2,5 % lavere enn hos dem med normalt stoffskifte. Når vi delte opp gruppen med høyt stoffskifte ytterligere, var det spesielt dem med aller høyest stoffskifte (TSH under 0,2 mU/l) som hadde lavest beintetthet. Deres beintetthet var ca. 8 % lavere enn hos dem med normalt stoffskifte. For de kvinnene som hadde TSH over 0,5 mU/l, fant vi ingen sammenheng mellom TSH- verdier og beintetthet.

Hos kvinnene som hadde kjent høyt stoffskifte, fant vi at forekomsten av beinskjørhet (svært lav beintetthet) var økt.

Konklusjon: Hos kvinner uten kjent stoffskiftesjukdom har de med høyt stoffskifte lavere beintetthet enn dem med normalt stoffskifte. Selv om det er usikkerhet rundt den praktiske betydningen av dette, kan det bety at de har økt risiko for beinbrudd.

Videre har kvinner med kjent høyt stoffskifte høyere forekomst av beinskjørhet enn dem uten kjent stoffskiftelidelse. Analysemetodene våre gjør at vi tolker dette slik at de som tidligere har hatt høyt stoffskifte fortsatt har høyere risiko for beinskjørhet. Imidlertid er forskjellene i risiko små, og disse resultatene mer usikre enn de forskjellene vi fant hos kvinnene uten kjent stoffskiftesjukdom.

2)Hos 15.020 personer uten kjent thyreoideasjukdom som deltok i både HUNT 2 og 3, så vi på sammenhengen mellom stoffskiftet (målt som TSH) og ulike mål på kroppsmasse (vekt, kroppsmasseindex (KMI), midjeomkrets og midje-hofte-ratio) i perioden.mellom HUNT 2 og 3. Vi studerte: a) om det var noen sammenheng mellom TSH i HUNT 2 og endring av kroppsmasse i perioden b) om det var sammenheng mellom KMI i HUNT 2 og endring av TSH i perioden c) om det var sammenheng mellom endring av TSH og endring av mål på kroppsmasse i perioden. Vi benyttet regresjonsmodeller (GLM og logistisk regresjon) i arbeidet. I alle undersøkelsene ble alder, røykestatus og kjønn benyttet som covariabler (mulige forklaringer).

Vi fant en positiv sammenheng mellom endring av TSH og endring av vekt, KMI og midjeomkrets. For hver enhet (1mU/L) TSH økte mellom HUNT 2 og 3 hos kvinner, økte vekta 0,9 kg, KMI 0,3 kg/m² og midjeomkretsen 0,6 cm. Hos menn var de tilsvarende tallene 0,8 kg, 0,2 kg/m² og 0,5 cm. I tråd med dette hadde kvinnene som i perioden hadde gått ned mer enn 5 kg et fall i TSH på 0,12 mU/L, de med uendret vekt (vekta hadde ikke endret seg mer enn 5 kg) et fall i TSH på 0,02 mU/L, og kvinnene med vektoppgang på mer enn 5 kg en økning av TSH på 0,08 mU/L. Hos menn hadde de med over 5 kg vektnedgang et fall i TSH på 0,03 mU/L, de med stabil vekt en økning på 0,06 mU/L, mens de med over 5 kg vektoppgang hadde en økning av TSH på 0,15 mU/L. Hos menn var det imidlertid kun dem med vektoppgang som hadde statistisk signifikant endring i TSH.

Vi fant ingen sammenheng mellom endring av TSH og endring av midjehofte-ratio, og heller ingen sammenheng mellom TSH i HUNT 2 og endring i noen av målene på kroppsmasse. Det var en svak negativ sammenheng mellom KMI i HUNT 2 og endring i TSH.

Årsakssammenhengen mellom stoffskiftet og kroppsmasse er komplisert. Det virker som om de påvirker hverandre gjensidig.

NB! Disse artiklene ble publisert i 2009 og 2011. Forventer å publisere 3. artikkel i 2013.

en positiv sammenheng mellom endring av TSH og endring av kroppsmasse.

Hos 15.020 personer uten kjent thyreoideasjukdom som deltok i både HUNT 2 og 3, så vi på sammenhengen mellom stoffskiftet (målt som TSH) og ulike mål på kroppsmasse (vekt, kroppsmasseindex (KMI), midjeomkrets og midje-hofte-ratio) i perioden.mellom HUNT 2 og 3. Vi studerte: a) om det var noen sammenheng mellom TSH i HUNT 2 og endring av kroppsmasse i perioden b) om det var sammenheng mellom KMI i HUNT 2 og endring av TSH i perioden c) om det var sammenheng mellom endring av TSH og endring av mål på kroppsmasse i perioden. Vi benyttet regresjonsmodeller (GLM og logistisk regresjon) i arbeidet. I alle undersøkelsene ble alder, røykestatus og kjønn benyttet som covariabler (mulige forklaringer).

Vi fant en positiv sammenheng mellom endring av TSH og endring av vekt, KMI og midjeomkrets. For hver enhet (1mU/L) TSH økte mellom HUNT 2 og 3 hos kvinner, økte vekta 0,9 kg, KMI 0,3 kg/m² og midjeomkretsen 0,6 cm. Hos menn var de tilsvarende tallene 0,8 kg, 0,2 kg/m² og 0,5 cm. I tråd med dette hadde kvinnene som i perioden hadde gått ned mer enn 5 kg et fall i TSH på 0,12 mU/L, de med uendret vekt (vekta hadde ikke endret seg mer enn 5 kg) et fall i TSH på 0,02 mU/L, og kvinnene med vektoppgang på mer enn 5 kg en økning av TSH på 0,08 mU/L. Hos menn hadde de med over 5 kg vektnedgang et fall i TSH på 0,03 mU/L, de med stabil vekt en økning på 0,06 mU/L, mens de med over 5 kg vektoppgang hadde en økning av TSH på 0,15 mU/L. Hos menn var det imidlertid kun dem med vektoppgang som hadde statistisk signifikant endring i TSH.

Vi fant ingen sammenheng mellom endring av TSH og endring av midjehofte-ratio, og heller ingen sammenheng mellom TSH i HUNT 2 og endring i noen av målene på kroppsmasse. Det var en svak negativ sammenheng mellom KMI i HUNT 2 og endring i TSH.

Årsakssammenhengen mellom stoffskiftet og kroppsmasse er komplisert. Det virker som om de påvirker hverandre gjensidig.

Delstudie 1 var en tverrsnittsundersøkelse på kvinner over 39 år fra HUNT 2 på sammenhengen mellom stoffskifte (bedømt ut fra TSH) og beinmasse. I de primære analysene benyttet vi kun deltakere som rapporterte at de aldri hadde hatt stoffskiftesjukdom, men i sekundære analyser sammenlignet vi personer som rapporterte tidligere høyt eller lavt stoffskifte med dem som rapporterte normalt stoffskifte. Alle analysene ble justert for alder, røykestatus, fysisk aktivitet i fritida, menstruasjonsstatus og østrogenbruk. Ved bruk av multivariable regresjonsanalyser fant vi at deltakerne med lav TSH hadde lavere beintetthet enn de øvrige deltakerne; mellom de øvrige deltakerne var det ingen forskjeller. Sammenlignet med personer som rapporterte normalt stoffskifte, hadde de som hadde hatt høyt stoffskifte økt odds ratio (˜ risiko) for osteoporose (beinskjørhet).

Delstudie 2 undersøkte sammenhengen mellom endring i TSH og endring i antropometriske målinger (vekt, kroppsmasseindex, midjeomkrets og midjeomkrets/hofteomkrets) fra HUNT 2 til 3. Videre undersøkte vi om det var sammenheng mellom TSH i HUNT 2 og endringer i de antropometriske målingene, og likeledes om det var sammenheng mellom BMI i HUNT 2 og endring i TSH. Til slutt undersøkte vi sammenhengen mellom endring av vekt i kategorier (vekttap > 5 kg, vekt ± 5 kg og vektoppgang > 5 kg) og både endring av TSH og TSH i HUNT 3. I alle undersøkelsene justerte vi for røykestatus og alder, og analysene ble gjort kjønnsspesifikt.

I multivariable regresjonsanalyser fant vi en positiv sammenheng mellom endring i TSH og endring i vekt, kroppsmasseindex og midjeomkrets. Det var ingen sammenheng mellom TSH i HUNT 2 og endringer i antropometriske mål. BMI i HUNT 2 viste en lett negativ sammenheng med endring i TSH. Vi fant ingen forskjeller mellom kvinner og menn og mellom røykere og ikke-røykere.

Deltakerne som hadde gått ned > 5 kg i vekt hadde hatt en nedgang i TSH og de med vektøkning > 5 kg en økning i TSH. Kvinner med stabil vekt (vektendring innenfor ± 5 kg) hadde uendret TSH, mens menn med uendret vekt hadde en lett økning i TSH.

Studien vår gir ikke grunnlag for å uttale seg om vektendring er årsak til TSH-endring, eller om det er endringer i TSH som forårsaker endringer i vekt.