Å leve med traumatisk hodeskade. Kognitiv funksjon, psykisk helse og livskvalitet etter traumatisk hodeskade – en prospektiv oppfølgingsstudie

Avhandlingens målsetting var å undersøke ulike følgetilstander etter moderat og alvorlig TBI – særlig kognitiv funksjon og psykisk helse. Prosjektet har fulgt pasienter med moderat og alvorlig TBI ved St. Olavs Hospital fra innleggelse og opp til 5 år etter skaden. Prosjektet har utspring i et større hovedprosjekt, «Hodeskade-prosjektet», som undersøker mange ulike aspekter ved utredning, behandling og forløpsmonitorering etter TBI. Pasienter rekruttert fra «Hodeskade-prosjektet» har blitt kartlagt med nevropsykologiske tester og spørreskjema i forhold til depresjon 3 måneder og ett år etter skade. Som en del av et større oppfølgingsprosjekt, ble pasienter rekruttert fra «Hodeskade-prosjektet» kartlagt på nytt med tester og spørreskjema vedrørende kognitiv, emosjonell og atferdsmessig funksjon 2-5 år etter skaden. På alle undersøkelses-tidspunkt ble de sammenlignet med en kontrollgruppe med samme alders, kjønn og utdannings-sammensetning som TBI-gruppa. Prosjektet viste redusert kognitiv funksjon 3 måneder etter moderat og alvorlig TBI sammenlignet med friske kontroller. Spesielt framkom redusert tempo ved bearbeiding av informasjon, samt vansker med innlæring og hukommelse av verbal informasjon. Redusert kognitiv funksjon 3 måneder etter TBI var videre assosiert med generelle plager eller funksjonsnedsettelse ett år etter skaden. Ved å differensiere mellom moderat og alvorlig TBI, fant vi store forskjeller i forekomst av kognitiv funksjonsnedsettelse og bedring av kognitiv funksjon i tiden fram til ett år etter skaden. Ett år etter skade hadde personer med moderat TBI fremdeles reduserte kontrollfunksjoner og evne til problemløsning (eksekutive funksjoner), men presterte for øvrig på samme nivå som friske. Personer med alvorlig TBI hadde redusert tempo på motoriske oppgaver og ved bearbeiding av informasjon, samt redusert verbal hukommelse og eksekutiv funksjon. Tempo ved bearbeiding av informasjon, samt visuell hukommelse var de eneste områdene hvor begge gruppene viste bedring. Imidlertid fant vi at en del personer med moderat TBI presterte tilnærmet på samme nivå som friske personer på nevropsykologiske tester både 3 måneder og ett år etter TBI. Disse funnene kan indikere at kognitive funksjonsvansker er mindre omfattende etter moderat TBI enn tidligere antatt. Uavhengig av skadens alvorlighet, var eksekutive funksjoner viktig for deres funksjon blant annet i forhold til arbeid, sosiale relasjoner og rapportering av generelle plager. Tidlig kartlegging kan dermed bidra til å identifisere pasienter med behov for tettere oppfølging fra helsevesenet og kommunalt hjelpeapparat. Sammenlignet med friske, fant vi at personer med moderat og alvorlig TBI i større grad rapporterte eksekutive funksjonsvansker 2-5 år etter skaden – spesielt redusert oppmerksomhetskontroll, arbeidsminne og emosjonell regulering. De rapporterte også i større grad symptomer på depresjon, angst, og aggresjon 2-5 år etter skaden. Forekomst av depressive symptomer det første året etter skade, samt forekomst av diffus aksonal skade på MR-bilder var assosiert med høyere forekomst av rapportert eksekutive, emosjonelle og atferdsmessige vansker 2-5 år etter skaden. Våre funn viser at utvikling av kognitive, emosjonelle og atferdsmessige vansker er et resultat av et samspill mellom demografiske, nevropatologiske og psykologiske faktorer etter TBI, og kan best forstås i lys av en biopsykososial forståelses-modell. Studien understreker også viktigheten av tidlig MR, samt gjentatt screening av kognitive og emosjonelle vansker for å kunne oppdage personer med høy risiko for utvikling av senere plager. Dette vil også kunne ha konsekvenser for behandling og videre pasientforløp på lang sikt. For personer med moderat og alvorlig TBI vil målsettingen være å gjenvinne sin tidligere funksjon på alle områder. Å predikere hvor fort og på hvilken måte bedring vil arte seg for pasienten er komplekst og vanskelig - spesielt ved mildere/moderate skader. Studien viser at estimater basert på tidligere forskning kan ha overvurdert langtidskonsekvensene etter moderat TBI, og indikerer ytterligere behov for forskning på kognitive vansker etter moderat TBI. Imidlertid kan våre funn bidra til å gi pasienter med moderat TBI mer positive prognoser enn tidligere antatt. Studien viser videre at prestasjoner over gjennomsnittet også kan forekomme etter TBI. Dette viser potensiale for kompenserende kognitive strategier hos denne gruppen. God kognitiv kartlegging av pasientens styrkeområder og potensiale vil derfor være viktig informasjon og kan brukes i den videre rehabiliteringen etter skaden. Studien viser videre viktigheten av tidlig MRI for å kunne oppdage diffus aksonal skade (DAI). Studien har benyttet MRI protokoller som enkelt kan implementeres i klinisk virksomhet, og som kan brukes for å gi pasienten bedre informasjon om mulig prognose i tiden etter skaden. Tilstedeværelsen av DAI på et tidlig tidspunkt predikerte forekomst av internaliserende problemer slik som symptomer på depresjon og angst så lenge som 2-5 år etter skaden. På grunn av at personer med TBI er en heterogen gruppe, er det imidlertid behov for videre forskning for å forstå sammenhengen mellom skadetype og senere kognitive, emosjonelle og atferdsmessig fungering. Forekomst av depressive symptomer det første året etter skade, samt forekomst av diffus aksonal skade på MR-bilder var assosiert med høyere forekomst av rapportert eksekutive, emosjonelle og atferdsmessige vansker 2-5 år etter skaden. Våre funn viser at utvikling av kognitive, emosjonelle og atferdsmessige vansker er et resultat av et samspill mellom demografiske, nevropatologiske og psykologiske faktorer etter TBI, og kan best forstås i lys av en biopsykososial forståelses-modell. Studien understreker viktigheten av tidlig MR, samt gjentatt screening av kognitive og emosjonelle vansker for å kunne oppdage personer med høy risiko for utvikling av senere plager. Dette vil også kunne ha konsekvenser for behandling og videre pasientforløp på lang sikt. Ved jevnlig oppfølging av personer med moderat og alvorlig TBI vil man også ha mulighet for å tilby psykoedukativ intervensjon som vil kunne bidra til behandling av høyere kvalitet. Ved jevnlig screening av kognitiv, emosjonell og atferdsmessig funksjon vil man ha mulighet for å forebygge identifisere personer med økt risiko for senere redusert generell funksjon (inkludert vansker med å komme tilbake til arbeid), redusert mental helse og sekundære alvorlige psykiske lidelser. Det vil kunne gi mulighet for å tilby mer målrettede rehabiliteringstiltak med tanke på blant annet sysselsetting, veiledning til pårørende og igangsetting av samarbeid med kommunale tjenester på et tidligere tidspunkt. Videre belyser studien behov for normering av nevropsykologiske tester på norske/skandinaviske populasjoner. Bruken av en norsk kontrollgruppe i vår studie var essensielt for å få frem vanskene hos TBI-gruppa, og vurdering kun opp mot den anglo-amerikanske normgruppa gav ikke et fullstendig bilde av deres kognitive funksjon. Dette vil kunne ha betydning for hvordan man fortolker nevropsykologiske testresultater i norske klinikker.