Intervalltrening ved psoriasisartritt

Det er forsket lite på trening ved PsA. Noen treningsstudier har inkludert PsA pasienter i grupper med revmatoid artritt og ankyloserende spondylitt, men ikke sett på PsA som en egen gruppe. PsA er forskjellig fra disse tilstander, blant annet ved den hyppige forekomst av entesitt. Det er usikkert om hard trening kan medføre økt sykdomsaktivitet fordi mekanisk stress kan utløse entesitt. Det finnes heller ikke gode retningslinjer for hvilken treningsform som bør anbefales ved psoriasis artritt. Videre er det lite kunnskap om hvordan trening påvirker risikoen for å utvikle PsA. I denne avhandlingen har vi undersøkt effekten av hard fysisk trening på sykdomsaktivitet, kondisjon og kroppsmasse hos pasienter med etablert PsA. Videre har vi undersøkt om overvekt og fysisk aktivitet kan påvirke risikoen for utvikling av PsA. Avhandlingen er basert på data fra to forskjellige studier. Artikkel 1 og 2 er basert på en randomisert kontrollert studie med inklusjon av 67 voksne PsA pasienter, som tilfeldig ble fordelt i enten en treningsgruppe eller kontrollgruppe. Treningsgruppen gjennomførte 11 uker med høy intensitets intervall trening (HIIT) på spinnings sykkel tre ganger i uken. Deltakerne ble kondisjonstestet (VO2max) og fikk målt sykdomsaktivitet (objektivt og selvopplevd) og kroppsmasse før oppstart med trening, samt etter 3 og 9 måneder. I perioden fra 3-9 måneder fikk verken trenings- eller kontroll gruppen noen oppfølging eller treningsveiledning, men kontrollgruppen ble oppfordret til å komme i gang med kondisjonstrening. Resultatene beskrevet i første artikkel viste at deltakernes totale opplevelse av sykdomsaktivitet og smerte ikke endrede seg vesentlig som følge av HIIT etter første studieperiode fra baseline til 3 måneder. Objektive mål for sykdomsaktivitet målt med blodprøve (CRP) og legens vurdering var også uendret. Dette stemmer godt overens med resultater fra tidligere studier, der man har trenet pasienter med artritt. Risikoen for å pådra seg entesitt var heller ikke større i treningsgruppen enn i kontrollgruppen. Imidlertid observerte vi en betydelig reduksjon i graden av fatigue etter HIIT. Aerob trening har også vist reduksjon av fatigue ved andre kroniske sykdomstilstander. Etter 9 måneder var det færre som trente, og de som drev med trening trente med litt lavere intensitet enn under første studieperiode. Sykdomsaktiviteten var uendret og effekten på fatigue var ikke lengre til stede. Resultatene fra den andre artikkelen viste etter første studieperiode at HIIT ga en betydelig forbedring av kondisjonsalder (VO2max), noe som også er vist hos friske og blant pasienter med hjertekarlidelser. Samtidig fant vi en reduksjon i mengden av magefett. Etter 9 måneder hadde treningsgruppen fortsatt en betydelig høyere VO2max. Den 3. artikkel er basert på data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), en omfattende populasjonsstudie som inkluderer spørreskjema, klinisk undersøkelse og blodprøver. Vi utførte en longitudinell populasjonsstudie med utgangspunkt i HUNT2 (1995-97) og oppfølging i HUNT3 (2006-08). Vi innhentede baseline data om body mass index (BMI), livvidde og grad av fysisk aktivitet fra HUNT2. Deretter registrerte vi nye tilfeller av PsA, som oppsto i perioden mellom HUNT2 og HUNT3. Resultatene viste at overvekt, og spesielt økt magefett, økte risikoen for utvikling av PsA. Samtidig indikerer resultatene at de som utførte hard fysisk aktivitet hadde en litt mindre risiko for utvikling av PsA uavhengig av BMI. Det var imidlertid ikke tegn til at hard fysisk aktivitet kunne redusere den økte risikoen for PsA hos de som allerede var overvektige. Konklusjonen på denne avhandlingen er at trening med høy intensitet ikke medførte økt sykdomsaktivitet ved PsA. I tillegg økte kondisjonen og magefettet ble redusert, noe som kan redusere risiko for hjertesykdom. Det er derfor viktig at pasientene gis informasjon om nytten av hard fysisk trening. Videre er det viktig med forebygging av overvekt for å redusere risikoen for utvikling av PsA.