Symptomer og symptomendringer hos pasienter i et distriktspsykiatrisk senter
Prosjekt
- Prosjektnummer
- 911126
- Ansvarlig person
- Jofrid Bjørkvik
- Institusjon
- Helse Fonna HF
- Prosjektkategori
- Forskningsprosjekt
- Helsekategori
- Psychiatry & Clinical Psychology
- Forskningsaktivitet
- Klinisk forskning
Rapporter
Hva som bidrar til positiv selvoppfatning kan være ulikt hos kvinner og menn, i følge en undersøkelse blant pasienter i psykisk helsevern.Det å ha mange symptomer og høy grad av psykisk belastning var viktigere enn hvilken psykiatrisk diagnose man hadde. Sammenhengen mellom lav selvaktelse og depresjon var klar blant kvinnene, men ikke blant mennene. Blant mennene hadde de med mest mellommenneskelige problemer de mest negative oppfatninger av seg selv og sin verdi, sier prosjektleder Jofrid Bjørkvik.
Viktig selvoppfatning
Kunnskap om hvordan mennesker oppfatter seg selv og sitt forhold til andre, er av stor betydning for forståelsen av psykiske lidelser. Det blir hevdet at negative selvbilder er et kjennetegn ved de fleste psykiske lidelser. Fordi de bare delvis er kjent for den enkelte, viser de seg å være motstandsdyktige mot endring. Forskningsprosjektet fokuserer på selvoppfatning hos pasienter i en allmennpsykiatrisk poliklinikk, for eksempel hvordan selvaktelse henger sammen med ulike psykiske problemer og lidelser.
Kjønnsforskjeller
Generelt var det ikke forskjell mellom kjønnene for hvordan de vurderte sin egen verdi. Men det kom fram ulike mønstre hos kvinner og menn for sammenhenger med andre typer problemer og lidelser.
- Vansker med å forholde seg til andre mennesker var kjennetegn hos både kvinner og menn med lav selvaktelse. Men kvinner og menn rapporterte ulike typer av interpersonlige problemer som mest problematiske for selvoppfatningen, sier Bjørkvik.
For eksempel viste det seg at problemer knyttet til det å holde andre mennesker for mye på avstand, hang sammen med lav selvaktelse hos menn. For kvinnene var det motsatt, i det denne type problemer viste sammenheng med positiv selvaktelse. Generelt har man i psykologien en forståelse av at tilhørighet til andre er et grunnleggende behov hos alle mennesker, og at det å holde andre for mye på avstand vil være problematisk for selvfølelsen.
Skadelige erfaringer
Menneskers oppfatning av seg selv og forestillinger om andre antas å ha grunnlag i oppveksthistorie og tidligere erfaringer. De påvirker imidlertid nåtidens tenkning, følelsesliv og atferd på måter som kan bidra til å opprettholde psykiske lidelser. Sentrale spørsmål her er hvilke forventninger man har til seg selv og andre i ulike mellommenneskelige situasjoner.
- Forskningsprosjektet kan ikke forklare kjønnsforskjellene, og man kan ikke trekke slutninger om at det å holde andre på avstand er helsebringende og sunt for selvfølelsen. Man kan imidlertid spørre om de kvinnelige pasientene i utvalget har erfaringer i sin samhandling med andre som har vært slik at det å holde tydelig avstand blir positivt for selvaktelsen. Når disse kvinnene sier at de i for stor grad holder andre på avstand, kan dette handle om dårlig samvittighet og kulturelle forventninger om å være der for andre, som særlig rettes mot kvinner.
Vår oppleving av oss sjølv heng nøye saman med kvaliteten på våre relasjonar til andre. Prosjektet fokuserer på sjølvakting og interpersonlege problem hjå pasientar i psykisk helsevern, med vekt på korleis slik kunnskap kan brukast i klinisk psykologisk arbeid.Livet me lever fortel om livet me har levd; kva erfaringar me har gjort oss på godt og vondt. Vekst og utvikling, men også hindringar og problemområde, speglar på ulike måtar det levde livet, eit liv som alltid handlar om fleire personar. Det kan handla om menneske som var der, og dei som ikkje var der. Dei som bidrog til vekst og utvikling, og dei som på ymse vis la ut snubletrådar. Og det handlar om oss sjølv som aldri er passive i denne prosessen, men aktive medspelarar i vårt eige mellommenneskelege prosjekt, der me formar, og blir forma av, dei mellommenneskelege samspela me heile tida er ein del av.
Eit fleirårig forskingsprosjekt ved Stord DPS tar sikte på å undersøkja korleis interpersonleg stil heng saman med ulike typar psykiske problem og lidingar. Eit viktig spørsmål er korleis individet sine særlege måtar å forhalda seg til andre på, og vedkommande sin oppfatning av seg sjølv, gjensidig påverkar kvarandre. Kunnskap på dette område vil kunna ha stor relevans for psykoterapeutisk behandling. Datainnsamlinga starta i 2004 og vil i følgje planen foregå til 2007.
Interpersonleg orienterte psykologiske teoriar legg vekt på at all menneskeleg vekst og utvikling skjer i relasjon til andre, der mennesket sitt primære, biologisk gitte behov er å knyta seg til andre og oppnå tilhøyre. Mennesket sine basale kjenslemessige behov blir gjerne gruppert i to hovudkategoriar; behov for å høyra til og behov for å meistra. Personlegdomen blir utvikla i samspelet mellom desse to linene, ei som fører til tilfredstillande intimitet med andre og ei som fører til evne til individuering/sjølvstende. Utvikling på den eine lina fordrar det same på den andre. I følge interpersonlege teoriar kan personlege problem oppstå som følgje av manglande tilhøyre, utilstrekkeleg evne til individuering (meistring) eller begge delar. Det er også grunn til å anta at sjølvakting er nært knytta til individet si evne til både tilhøyre og individuering. Individet sitt forhold til seg sjølv kan dermed seiast å spegla kvalitetar i individet sine nære relasjonar.
Innan ei slik referanseramme kan ein også definera psykiske lidingar som problematiske og lite hensiktsmessige måtar å relatera seg til andre på. Kunnskap om menneskeleg samhandling og interpersonlege stil synest dermed viktig, både for å utvida kunnskapen om psykiske lidingar og for å utvikla gode behandlingsstrategiar.
Individet si overordna vurdering av eigen verdi blir i prosjektet kalla sjølvakting (self-esteem), og reflekterer følelsen av å vera ”god nok”. Prosjektet tar utgongspunkt i dokumenterte empiriske samanhangar mellom sjølvakting og både psykisk og somatisk helse, og svekka sjølvakting synest vera eit gjennomgåande trekk ved menneske som søkjer eller blir tilvist psykisk helsevern. Prosjektet, som blir gjennomført i samarbeid med Psykologisk Fakultet, Universitetet i Bergen, omfattar også ei undersøking av endring i pasientar si sjølvakting og interpersonlege stil i løpet av psykologisk behandling. Dei første resultata er venta å bli publisert i 2006.
Psykisk helsevern står overfor omfattande utfordringar relatert til aukande krav og forventingar frå styresmakter, eigarar, brukarar og eigne faggrupper når det gjeld dokumentasjon av effektivitet og kvalitet i verksemda.Evaluering av pasientbehandling blir i tråd med dette ei hovudutfordring og ein viktig del av kvalitetsutviklingsarbeid i psykisk helsevern. Ved Stord Distriktspsykiatriske Senter (DPS) blir det gjennomført eit prosjekt med sikte på å få meir kunnskap om symptom og symptomendring hjå pasientar som naturleg blir søkt til senteret, og som tar imot ulike behandlingstilbod der.
Prosjektet blir gjennomført i samarbeid med Psykologisk Fakultet, Universitetet i Bergen, og er i utgangspunktet å betrakta som eit kvalitetssikringsprosjekt. Hovudtyngda av dei data som blir samla inn er begrunna i institusjonen sitt kontinuerlege arbeid med å sikra og forbetra kvaliteten i dei kliniske tenestetilboda.
Prosjektet omfattar alle pasientar som blir tatt imot ved senteret i løpet av eitt år, og starta i september 2004. Prosjektet har som særleg siktemål å studera moglege samanhangar mellom psykiske symptom, interpersonlege vanskar og aspekt ved pasientars sjølvoppleving som i prosjektet blir kalla sjølvakting.
Pasientane fyller ved inntak og behandlingsslutt ut sjølvrapporteringsskjema SCL-90-R, som registrerer symptombelasting, IIP, som registrerer interpersonlege vanskar og RSES, som måler global sjølvakting. I samband med start og avslutting av behandlinga blir pasienten si liding diagnostisert i samsvar med ICD-10 og det blir gjort vurdering av funksjonsnivå og symptombelasting ved hjelp av GAF-F og GAF-S.
Som ledd i prosjektet blir det også innhenta informasjon om symptom og plager eitt år etter behandlingsslutt, dette for å få meir informasjon om korvidt endring varer ved.
Ei vesentleg målsetting ved prosjektet er å framskaffa kunnskap som kan bidra til ei teoretisk fundert forståing av korleis individs sjølvakting er relatert til ulike symptom og symptombilete, og om, eller i kva grad, pasientars sjølvakting endrar seg i løpet av behandlinga for ulike symptomklassar og diagnosegrupper. Slik kunnskap har verdi med tanke på at svekka sjølvakting synest vera ein faktor ved dei fleste former for psykopatologi, men som sjeldan blir adressert direkte verken i behandlingsforsking eller behandlingsplanar.
Det aktuelle distriktspsykiatriske senteret har eit nedslagsområde på rundt 35.000 innbyggarar. Undersøkinga er ikkje ei kontrollert behandlingsstudie, men gir høve til å undersøka sentrale behandlingsvariablar i ein heil pasientpopulasjon.
Vitenskapelige artikler
Bjørkvik, J., Nielsen, G.H.
Psykologisk arbeid med selvaktelse i lys av interpersonlig teori
Tidsskrift for norsk Psykologforening september 2006 (ss. 932-939)
Bjørkvik, J., Nielsen, G.H.
Selvaktelse i lys av interpersonlig teori
Innsendt Tidsskrift for Norsk Psykologforening
Bjørkvik, J.
Symptomer og symptomendring hos pasienter i et distriktspsykiatrisk senter
Presentasjon på 18. norske forskningskonferanse om mental helse (Øyerkonferansen) 14.-16.2.05
eRapport er utarbeidet av Sølvi Lerfald og Reidar Thorstensen, Regionalt kompetansesenter for klinisk forskning, Helse Vest RHF, og videreutvikles av de fire RHF-ene i fellesskap, med støtte fra Helse Vest IKT
Alle henvendelser rettes til Faglig rapportering, Helse Vest