Imaging guided treatment of adhesive small bowel obstruction

Imaging guided treatment of adhesive small bowel obstructionSammenvoksninger mellom organer i bukhulen er svært vanlig etter mageoperasjoner, og ikke så sjelden fører til passasjehindring i tynntarm. Siden det finnes ingen fullgod behandling for komplikasjonen, er prosjektets mål å utforske en ny terapeutisk tilnærming.Sammenvoksninger mellom organer i bukhulen ("intraperitoneal adheranse") er uunngåelige etter mageoperasjoner. Selv de enkleste kirurgiske inngrepene på magen er etterfulgt av adheransedannelse. Dette senefølget av kirurgi har betydelig konsekvens for pasienter, fordi i over 25% av tilfeller er tynntarm affisert. Sammenvoksning mellom tynntarmslynger og tilgrensende tarmslynger eller et annet organ eller bukkvegg kan føre til forsnevring av tarmslyngene, og påfølgende hindring i passasje av føde ("tynntarmileus"). Selv om adheransebetinget tynntarmileus forekommer forholdsvis hyppig, finnes det ingen tilfredsstillende behandling for tilstanden. Kirurgisk fjerning av adherenser eller "adhesioslyse", er langt fra optimal, fordi selve inngrepet, som forventet, fører til dannelse av nye adherenser. Dessuten er gjentatte adhesiolyser forbundet med høy risiko for komplikasjoner. Mangel på en fullgod behandlingsstrategi for pasienter med adheransebetinget tynntarmileus understreker behovet for en ny terapeutisk tilnærming. Prosjektets hovedmål er derfor å utforske om ikke-kirurgisk ("perkutan") billedveiledet behandling kan være et gunstig alternativ. Ved å unngå åpning av bukhulen, og påfølgende skade på bukhinne, vil et billedveiledet perkutant inngrep minimere fersk adheransedannelse, og dermed sannsynlig hindre tilbakekomst av ileus. Perkutan behandling av tynntarmileus vill innebære billedveiledet innleggelse av et kateter i tynntarm ("enterotomi") og lukking av åpningen i tynntarmen ved slutten av prosedyren. Mens den første er forholdsvis enkel, finnes det per dagens dato, ingen teknikk for å billedveiledet lukke en enterotomi. I stikk motstetning, er det kommersielt tilgengelig, flere implantater for ikke-kirurgisk tetting av åpning i blodårer etter perkutant inngrep. Etter en gjennomgang av deres egenskaper, skilte to av implantatene seg ut med tanke på prosjektets formål: en metallklips som settes på utside av karveggen, og en biologisk nedbrytbar plastplate som festes till karveggen med et innvendig anker. En studie ble derfor utført for å utforske om implantatenes anvendelsesområde kunne utvides til tynntarmen. En dyremodell for tynntarmileus ble brukt i studien. Innledende forsøk ble utført for å avklare hvilken av de to ovennevnte implantatene var best egnet for å lukke enterotomier. Deretter ble syv enterotomier forsøkt lukket med det utvalgte implantatet. Lukkede enterotomier ble vurdert visuelt og med tanke på mekanisk styrke. Pilotforsøk avdekket en del svakheter med metallklipsen når det gjaldt lukking av enterotomier. Plastplaten egnet seg bedre, selv om den vanlige måte å sette den inn passet ikke helt tynntarms anatomiske forhold. Ut fra erfaringene fra pilotforsøkene, ble innsettingsteknikken modifisert og implantatet evaluert. Alle forsøk på å lukke enterotomier var vellykket. Plassering av implantatet var optimal i alle tilfeller. Det tilkom ikke skade på tynntarm under lukking. De lukkede enterotomiene tålte godt over normalt tykk uten å sprekke. Resultatene tilsier at perkutan lukking av enterotomier er gjennomførbar. Et kommersielt tilgjengelig nedbrytbart plastimplantat kan tilpasses til dette formålet. Den neste studien vil ta sikte på dette arbeidet.