Bukspyttkjertelfunksjon og insulinrespons hos pasienter med CEL-MODY og relaterte MODY-former

Bukspyttkjertelen har to funksjoner. Den danner hormoner som skilles ut i blodbanen, og som er viktige i blodsukkerregulering. I tillegg danner den bukspytt som skilles ut i tolvfingertarmen, og som bidrar i fordøyelse av maten vi spiser. Det er kjent at pasienter med diabetes kan få svikt i produksjon av bukspytt. Vi har utviklet nye metoder for å undersøke pasienter med mistenkt svikt i bukspyttproduksjon. Med disse metodene har vi undersøkt pasienter med to sjeldne former for arvelig diabetes, såkalt MODY, der også bukspyttproduksjonen svikter. Undersøkelsesmetodene baserer seg på å undersøke bukspyttproduksjon etter stimulering av bukspyttkjertelen med hormonet sekretin. Den ene metoden baserer seg på å samle opp prøver av bukspytt med en slangekikkert (gastroskop), og analysere salter og enzymer. Den andre metoden baserer seg på å bruke magnettomografiteknikker for å se mengden av bukspytt som skilles ut etter stimulering med sekretin. Begge metodene har vist seg å skille MODY pasienter fra friske kontroller. I tillegg har gastroskopiteknikken vist seg å være et verdifullt hjelpemiddel til å diagnostisere pasienter med kronisk bukspyttkjertelbetennelse, en diagnose som kan være svært vanskelig å stille. Vi har benyttet disse to metodene til å karakterisere svikt i bukspyttproduksjon hos pasienter med to sjeldne arvelige former for diabetes: CEL-MODY og HNF1B-MODY. Pasienter med CEL-MODY får svikt i bukspyttproduksjon fra barnealder, og mange utvikler diabetes fra ung voksen alder. Vi har ved hjelp av metodene kunnet påvise en alvorlig svikt i produksjon av fordøyelsesenzymer og moderat svikt i produksjon av salter og vann fra bukspyttkjertelen. Videre har vi vist at denne svikten får konsekvenser for fordøyelsesfunksjonen hos disse pasientene. Dette ser ut til å føre til svikt i opptak av fettløselige vitaminer. Ellers ser det ut til at pasientene kompenserer bemerkelsesverdig godt for denne svikten i fordøyelsesfunksjon. Pasienter med HNF1B-MODY utvikler ofte diabetes i tenårene eller ung voksen alder. De har også en liten bukspyttkjertel. Man har ikke vært sikker på om kjertelen er liten fordi den har skrumpet inn (atrofi), eller om den blir dannet som en liten kjertel helt fra fosterlivet (hypoplasi). Vi fant en moderat redusert funksjon i bukspytt, både når det gjaldt enzymer, salter og væske. Bukspyttproduksjonen var korrelert til størrelsen på kjertelen, og svikten var så vidt lite uttalt at det neppe får betydning for fordøyelsesfunksjon, med mulig unntak for opptak av fettløselige vitaminer. Vi fant videre at den lille bukspyttkjertelen hos disse pasientene så ut til å produsere mer bukspytt per kubikkcentimeter enn hos friske kontroller. Denne hypersekresjonen taler for evne til å kompensere for liten kjertelstørrelse, og er et sterkt indisium på at bukspyttkjertelen er hypoplastisk og ikke atrofisk ved HNF1B-MODY. Prøver av bukspytt har også vært brukt til å lete etter markører for sykdomsmekanisme ved CEL-MODY. For å lete etter dette, har vi brukt proteomikkmetodikk. Vi har funnet oppregulerte proteiner blant annet i MAP kinase signaleringsveien ved CEL-MODY. Undersøkelsen av pasienter med kronisk bukspyttkjertelbetennelse er publisert i år. Videre er det kommet ut en teknisk artikkel som beskriver magnettomografimetoden. Artiklene om bukspyttproduksjon ved CEL-MODY og HNF1B-MODY er også publisert i år. Disse fire artiklene danner grunnlaget for min doktoravhandling som ble godkjent og forsvart 15. november 2013. I tillegg har vi fått publisert en artikkel om proteomikkresultatene fra bukspyttprøvene. Vi har bygget opp en betydelig biobank med bukspyttprøver fra pasienter med forskjellige sykdomstilstander i bukspyttkjertelen som danner grunnlag for mange flere, spennende prosjekter. Videre jobbes det videre med å videreutvikle og forbedre undersøkelsesmetodene beskrevet over. Begge metodene vi har brukt kan vise seg å være verdifulle supplementer i diagnostikk av svikt i bukspyttproduksjon. De er enkle å gjennomføre, og skaper betydelig mindre ubehag for pasienten en tidligere metoder som har vært brukt. Gastroskopimetoden er allerede på vei til å bli implementert i klinisk virksomhet. MR-metoden har også et slikt potensiale, og vil da kunne kombinere en noninvasiv metode som både beskriver morfologi og funksjon i en undersøkelse. Studiene har økt vår forståelse for behandling og prognose ved CEL-MODY og HNF1B-MODY, og vil ha konsekvenser for oppfølging av disse pasientene. Indirekte har de også økt vår forståelse av bukspyttkjertelfunksjon, og konsekvenser av svikt i bukspyttproduksjon generelt.