ADHD blant rusavhengige

Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) er en underdiagnostisert tilleggslidelse og kompliserende faktor for personer med rusmiddelavhengighet. Sentrale kjennetegn ved ADHD er redusert konsentrasjon, rastløshet og impulsivitet registrert før 7-årsalderen. Ubehandlet ADHD kan følge en gjennom store deler av livet, kan vanskeliggjøre rusbehandlingen og føre til større grad av ”drop out”. Tidligere amerikanske studier har vist at forekomsten av ADHD blant rusmiddelavhengige har variert mye, sammenlignet med normalbefolkningen (2-5%). Metodiske svakheter i tidligere studier er bakgrunn for at Bergensklinikkene deltar i et internasjonalt prosjekt med forskningsmiljøer fra Europa, USA og Australia. Målene har vært 1. å kartlegge omfanget av dobbeltdiagnosen rusmiddelavhengighet og ADHD, og i kombinasjon med andre typer av psykiske helseproblemer, 2. å teste validitet til ASRS-v1.1. som er et kort screeningsinstrument for ADHD. ASRS-v1.1 har vært testet under mest mulig standardiserte og like betingelser, for å få et internasjonalt basert og pålitelig måleresultat. Dessuten har det vært et mål 3. å undersøke hvilke komplikasjoner ADHD i barndom og ungdomstid har hatt for sosial og psykologisk fungering, i forhold til utvikling i tidlig barndom, temperament, fungering i skolen, og utsatthet for psykologiske traumer, sykdom og ulykker. 4. Et siste mål har vært å se på psykiske tilleggslidelser som ofte henger sammen med ADHD og rus. Et internasjonalt multisenterstudie med ti deltakerland ble gjennomført, der Norge ved Bergensklinikkene deltok. Resultatet viste stor variasjon i forekomst av positivt screenede mellom de deltakende landene. Norge kommer ut som et av landene med høyest forekomst av positiv screening på ADHD i denne pasientgruppen, ca 30 %. Forskjellene kan nok i stor grad forklares ut fra forskjeller i bruk av stoffer. Norge og Sverige har et betydelig større innslag av intravenøse stoffmisbrukere i pasientutvalgene sammenlignet med andre europeiske deltakerland, der alkohol i større grad var primærstoffet. Selv om tallene bare er basert på screening og ikke omfattende diagnostisering synes forekomsten av rusmiddelavhengighet og ADHD å være høy. Det stiller behandlingsapparatet overfor store utfordringer, der obligatorisk screening for andre psykiske plager, herunder ADHD, bør inngå som obligatorisk del av utredningen. Dette må selvsagt følges opp med metoder for diagnostisering i tilfeller av positiv screening. ASRS ble så validert opp mot CAADID, et anerkjent diagnostisk verktøy for diagnostisering av ADHD. ASRS viste en sensitivitet på ca 90 og en spesifisitet på ca 60. Første del av ASRS er kort (6 spørsmål), lett å håndtere i en travel klinisk setting, og oppdager de fleste rusmiddelavhengig pasienter med en ekte ADHD. En positiv screening kan i neste omgang følges opp med diagnostiske instrumenter. Differensialdiagnostiske vurderinger kan da gjøres, også for å avklare falsk positiv screeningresultat og undersøke hvilke andre psykiske vansker som kan forklare ADHD-lignende symptomer, herunder bipolare lidelser, traumer og ulike personlighetsforstyrrelse. Prosjektets tredje del avdekket at de fleste rusmiddelavhengige med ADHD var tidligere ubehandlet for sin ADHD. Sammenlignet med ruspasienter uten ADHD hadde de betydelig senere utvikling i tidlig barnealder, større problem med temperament og utagering, skolevansker, og større utsatthet for psykologiske og fysiske traumer og ulykker. Resultatet understreker behovet for tidlig avdekking og hjelp for ADHD. Til slutt: Studiet har også vist at ruspasienter med ADHD har betydelige oftere andre psykiske plager, spesielt personlighetsforstyrrelser og ulike former for depressive plager. Funnet understreker betydningen av at også disse tilstandene blir adekvat avdekket og behandlet når de er i behandling for sitt rusproblem. Prosjektet har vist at hver femte pasient i tverrfaglig spesialisert rusbehandling kan ha ADHD i tillegg til alvorlig rusmiddelavhengighet. De aller fleste av dem med denne dobbeltlidelsen som kommer til oss, er tidligere udiagnostisert og ubehandlet for ADHD. Dette til tross for at de allerede i barne- og ungdomsårene viste klare tegn på ADHD, men de ble aldri fanget opp. De mest åpenbare ADHD- tegnene kom frem i skolealderen, der mange hadde store problemer med konsentrasjon og rastløshet, og endte opp som «skoletapere» til tross for at de var intellektuelt gjennomsnittlig utrustet. En del av dem hadde blant annet atferdsvansker i skolen, fikk ekstra undervisningshjelp, måtte ta skoleår om igjen, var ekstra utsatt for ulykker og skader, fikk andre diagnoser og mange ble medisinert for andre vansker enn ADHD. Våre funn kan gjenspeile at skoletiden for mange i prosjektet var på 80- og 90-tallet, da det var mindre fokus på ADHD-problemet. Men vi har også ferskere eksempler på at åpenbare ADHD-symptomer ikke ble identifisert. Dette stiller barnehage, skole, sosial- og helsevesenet rundt barna og ungdommene overfor store utfordringer. Resultatene fra vårt prosjekt kan ikke si at det var ADHD som utløste rusproblemet, og ADHD er selvsagt ikke en nødvendig forutsetning for å utvikle et rusproblem. Men det er indikasjoner på at ADHD, ofte i kombinasjon med atferdsvansker, gir en betydelig større sjanse for utviklingen av et rusproblem. Det fins bra og tilgjengelige screening- og diagnoseinstrumenter med gode psykometriske egenskaper som kan benyttes, eks. ASRS og DIVA. Prosjektet har hatt fokus på å bedre kvaliteten i diagnostiseringen av ADHD og psykiske vansker blant ruspasienter. Alle våre pasienter med ADHD i prosjektet fikk et adekvat behandlingstilbud, medikamentelt eller psykososialt, eller begge deler. På riktige indikasjoner og med god oppfølging er det sjeldent at ADHD-medikament blir brukt i rusøyemed. Det fører tvert imot ofte til at man får kontakt med livet utenfor på en ny måte, endelig kan de konsentrere seg om en ting over tid, holde ut kjedelige oppgaver, stille til avtaler, og med mindre uro i kroppen. Prosjektet har også avdekket at rus & ADHD øker sjansen for at man også har andre psykiske lidelser, som personlighetsforstyrrelser, depressive plager og angst. Vi håper at våre funn bidrar til bedre identifisering, og at behandlingen tilpasses pasientens lidelser i større grad. Ubehandlede psykiske tilleggslidelser kan ofte stå i veien for en effektiv behandling av rusproblemet, og kan også ligge til grunn for mange drop-outs i rusbehandlingen. Med tidlig og riktig diagnose og behandling av ADHD kunne kanskje noen av våre pasienters «rusmiddelkarriere» blitt mindre alvorlig, med økt mulighet for tidlig kontaktetablering med en rusbehandlingsinstitusjon (TSB). Det er også viktig at TSB legger til rette for en obligatorisk screening for psykiske tilleggsvansker. Verktøyene er der, men de må tas i bruk. Utfordringene er også store for hele det psykiske helsevernet, som også har en stor andel pasienter med rusproblem og dobbeltdiagnoser.