Bergen psykoseprosjekt2: Klozapinprosjektet

Prosjektets hovedmål er å frembringe kunnskap som øker forståelsen av det biologiske grunnlaget for psykoselidelser og som kan bidra til mer individuelt tilpasset antipsykotikabehandling særlig i tilfeller hvor vanlige antipsykotiske legemidler ikke virker. Delmål er å undersøke og sammenligne hvordan klozapin, som er det mest effektive antipsykotiske medikamentet, forårsaker endringer av psykosesymptomer, hukommelse og oppmerksomhet, og eventuelle bivirkninger, og å undersøke hvordan slike effekter og bivirkninger kan knyttes til endringer i hjernens mikrostruktur, funksjon og nivå av signalstoffer, betennelsesmarkører, hormoner, og fettstoffer i blod, samt hvilke gener som aktiveres, og sammenligne dette med pasienter som behandles med vanlige antipsykotika. Prosjektet er nå ferdigstilt, og data er kvalitetssikret og inngår i ulike analyser. Prosjektet har bidratt med data til 1 artikkel siste år. Flere artikler er under utarbeiding som undersøker signalstoffer i hjernen og kommunikasjonen mellom ulike hjerneområder. Videre foregår analyser i forhold til hvordan fettstoffer i blod og genaktivering påvirkes av klozapin og andre antipsykotika, og betydning av dette for symptomer og bivirkninger. De viktigste resultatene forventes publisert i løpet av de kommende årene. Klozapin skiller seg fra øvrige antipsykotiske legemidler ved å ha overlegen effekt særlig ved vanskelig behandlbar schizofreni, men er også forbundet med betydelige bivirkninger. De biologiske mekanismene som ligger under både effekt og bivirkninger er i liten grad kjent, og behandlingseffekter lar seg derfor ikke predikere for den enkelte forut for behandling. Klozapin regnes som et 3. valgspreparat, og skal vanligvis benyttes først når 2 andre antipsykotiske legemidler er forsøkt uten å gi tilfredsstillende effekt (behandlingsresistens). Det vil ha stor verdi både på individ- og samfunnsnivå om man kunne målrette klozapinbehandling bedre og identifisere undergrupper med behandlingsresistens uten å måtte utsette disse for flere mislykkede behandlingsforsøk med ikke-klozapinantipsykotika før de tilbys klozapin. Gjennom økt innsikt i det biologiske grunnlaget for psykosesymptomer og mekanismer for behandlingsresistens, forventes prosjektet å bidra til identifikasjon av prediktorer for klozapineffekt. Resultatene forventes dermed å kunne få betydning for fremtidige behandlingsalgoritmer, der eksisterende behandlingsanbefalinger mangler støtte i forskning for å differensiere mellom ulike grupper som kan ha nytte av klozapinbehandling tidligere i algoritmen. Videre kan identifikasjon av virkningsmekanismer som er unike for klozapin bane veien for nye, mer målrettede legemidler. Oppsummeringsmessig forventes resultatene av prosjektet å være av stor betydning både på individnivå (pasienter og deres pårørende), på samfunnsnivå ved mer effektiv og målrettet behandling av svært kostbar lidelser, og forskningfeltet for øvrig gjennom synergieffekter og best mulig bruk av datamaterialet som er innsamlet.