Cognitive functioning in first episode MDD patients – a five year follow-up

Flere studier viser at mange som vært rammet av en depresjon har vansker med kognitiv fungering også i etterkant av depresjonen. Pasienter rapporterer at de sliter med hukommelse, konsentrasjon og organisering av arbeid og dagliglivet. Dette kan være problematisk når man skal tilbake til jobb eller studier og forventes å fungere på samme nivå som man var på før man ble deprimert. Mange pasienter rapporterer skamfølelse og tap av mestring i en slik situasjon og vi tenker at dette kan bidra til en øket risiko for negativt selvbilde og negativt tankemønster som vil øke risikoen for tilbakefall av depresjon. Vi tenker at kognitive vansker relatert til depresjon representerer en øket sårbarhet for tilbakefall. Foreliggende prosjekt er en av de første studiene som fulgt en gruppe med førstegangsdeprimerte pasienter longitudinelt over en fem års periode for å kartlegge om kognitiv fungering er en risikofaktor for tilbakefall av depresjonen. Studien inkluderte pasienter som var blitt diagnostisert med første episode av depresjon for 5 år tidligere. Tretti pasienter (16 menn og 14 kvinner) ble inkludert i studien for første gang ved T1, da de var diagnostisert med sin første episode av depresjon og med minimum skår på MADRS på 20. Gjennomsnittlig alder var 26 år (SD=6), 14 års utdanning (SD=1.7), en IQ på 120 (SD=8) og en MADRS på 25(SD=4). Tretti friske personer, som var matchet på kjønn, alder, IQ og utdanningsnivå, ble inkludert i studien som kontrollgruppe. Deltakerne ble retestet i en et-års oppfølging (T2) (N=28). I foreliggende studie har 23 av pasientene og 22 av kontrollene blitt retestet i en 5-års oppfølging (T3). Funn viste at de pasienter (40%) som hadde hatt et tilbakefall av symptomtrykk i løpet av det første året hadde større vansker med kognitive inhibisjon (evne til å stoppe overlærte responser) sammenlignet med de pasienter som hadde hatt en jevn bedring. Dette kan tolkes som en sårbarhetsfaktor, da kognitiv inhibisjon er viktig del av evnen til å stoppe, hemme noe som er automatisert, slik som negativt tankekjør. Ved 5-års oppfølgingen (T3) hadde nesten 75% i pasientgruppen vært rammet av tilbakefall av fler episoder og fått diagnosen tilbakevendende depresjon. Pasientene var i remisjon, dvs symptomfrie som gruppe ved T3 (MADRS= 9, SD=8). Alle deltakerne er retestet med et omfattende nevropsykologisk testbatteri, eksperimentelle tester, spørreskjemaer og diagnostiske måleinstrument. Tidligere studier har vist at en ruminerende kognitiv stil (negativ grubbling og tankekjør) kan predikere både alvorlighetsgrad og kronisitet i MDD og har blitt koblet til svakheter i eksekutive funksjoner som inhibisjon (hemming av automatiserte responser) og mental fleksibilitet. Resultatene fra foreliggende studie viser en signifikant forskjell mellom pasient- og kontrollgruppe i evne til inhibisjon. Denne svikt fremkom i pasientgruppen i akutt fase (T1), og vedvarer ved 1 års oppfølgingen og er evident også ved 5-års oppfølging, til tross for symptombedring og remisjon. Videre fremkom at pasientgruppen rapporterte signifikant større vansker med negativ grubling og tankekjør (ruminering). Analyser viste en sammenheng mellom inhibisjonssvikt og ruminering og indikerer at disse kan være sårbarhetsfaktorer i utviklingen av MDD. Funn fra arbeidshukommelse og emosjonsregulering viser at pasientgruppen presterer svakere når de skal huske positivt stimuli sammenlignet med de friske kontrollene. Dette kaller vi en bias (tendens) bort fra det positive. Videre ser vi at når de må bruke arbeidshukommelsen når oppgaven er kognitivt krevende, så sliter de når det er et negative stimulus, dette kaller vi en negativ bias (tendens). Det kan forklares slik at når pasientgruppen blir utsatt for negativt materiale, så blir de distrahert eller fokusert av det negative stimulus slik at det går ut over gjennomføringen av den kognitivt krevende oppgaven. Studien har fått REK godkjenning for å gjennomføre en 10-årsoppfølging. En global samfunnsutfordring er alvorlig depresjon. Alvorlig depresjon er den vanligste mentale lidelsen og rammer i løpet av en livstid ca 20% kvinner og 10% menn. De fleste blir sykemeldt over lange perioder og til en hver tid er 5% av befolkningen under behandling for depresjon. WHO har fastslått at alvorlig depresjon er en av de ledende årsaker til global sykdomsbelastning og uføre. Sykdommen representerer en signifikant byrde både på individnivå, men også som en samfunnsøkonomisk utfordring. Til tross for at det i dag finnes effektive behandlinger for depresjon, både medikamentelt og psykologisk, så er en alvorlig aspekt ved lidelsen den høye tilbakefallsfrekvensen. Mer enn 50% av de som blitt rammet av en første episode av depresjon vil få et tilbakefall innen 2 år og i løpet av en femårsperiode har tallet steget til 75%. Det er viktig å fokusere på å utvikle intervensjoner som forebygger tilbakefall og i dag har disse intervensjonen fremst rettet seg mot de emosjonelle aspektene av sykdommen. Forskning de seneste årene har vist at i tillegg til de emosjonelle symptomene utgjør de kognitive aspektene en sentral del av sykdommen. Det vil si at mange pasienter sliter med kognitiv fungering, slik som oppmerksomhet, konsentrasjon og hukommelse og mange rapporterer at de har vansker med å løse dagligdagse utfordringer ikke bare når de de er syke, men også i etterkant av en depresjon. Noe som skaper store problemer ettersom det da forventes at de skal åter gå til arbeid eller studier. Kognitive vansker vil kunne representere en sårbarhetsfaktor som øker risikoen for tilbakefall. Denne problemstillingen har vært hovedfokus i prosjektet (ledet av Åsa Hammar) og det har blitt opparbeidet en databank i flere longitudinelle studier som spesifikt følger den nevrokognitive profilen hos deprimerte over tid. Det er blitt vist at kognitive vansker representerer en risikofaktor for tilbakefall. På bakgrunn av disse funn er det blitt utviklet en RCT studie med en intervensjon med fokus på å bedre kognitiv kapasitet for å forebygge nye episoder. Denne tilnærmingen er innovativ og det har ikke blitt prøvd ut tidligere. Det er sentralt at det utprøves nye metoder og intervensjon basert på nye teoretiske tilnærminger innen forebygging av tilbakefall av depresjon, som i dag representerer en av vår tids største samfunnsutfordringer.