Rusutløst psykose sammenlignet med primær psykose med og uten rus. Forekomst, baselien karakteristika og forløp

Psykoser er de unge menneskers lidelse og 75% debuterer før fylte 25 år. De samfunnsmessige kostnader for psykoselidelser er høye og det er beregnet at schizofreni koster Norge 8 milliarder NOK/år der ett tilfelle av kronisk psykose i et livsperspektiv koster mer enn 50 millioner NOK. Rusbruk er betydelig overrepresentert hos unge med psykiske lidelser, og dette gir ofte dårligere prognose. Den subjektive belastningen for pasienter og familier er betydelig, og i mange tilfeller livslang. Studier har vist at tid fra sykdomsstart til behandling henger sammen med prognose og Tidlig Intervensjon i Psykose (TIPS) prosjektet jobber aktivt med å få personer inn i behandling så tidlig som mulig. TIPS består av et lavterskel tidlig oppdagelsesteam og driver også med intensive informasjonskampanjer rettet mot helsepersonell, skoler, allmennbefolkning og andre. Prosjektet utgår fra TIPS II (2007) og TIPS I (1997) der TIPS I var en kvasi-eksperimentell studie som sammenliknet TIPS tidlig intervensjon ved psykose (1997-2000) ved hjelp av informasjonskampanjer med vanlig oppdagelse. TIPS II er en naturalistisk oppfølgingsstudie over 10 år av førstegangspsykoser i Helse Vest studien (Helse Fonna/Stavanger). Dette prosjektet undersøker forekomsten av rusindusert psykose, og langtidsforløpet av primærpsykose med- og uten rus med fokus på de som slutter å ruse seg tidlig i forløpet, særlig i forhold til symptomer, funksjon og kognisjon. TIPS II, som er en naturalistisk/epidemiologisk studie ble benyttet for å undersøke behandlet insidens hos førstegangspsykoser. Pasienter ble inkludert 2007-2011 og delt inn i grupper med rusindusert psykose og henholdsvis primærpsykose med og uten rus (n=141). Resten av prosjektet har hentet data fra TIPS I (n=266 for artikkel II and n=195 for artikkel III). I artikkel I benytter en seg av baseline data fra TIPS II, mens artikkel II og III har oppfølging av pasienter over 10 år (TIPS I). Artikkel II og III benytter seg av en gruppeinndeling der pasienter er delt inn som henholdsvis ikke-brukere, stop-brukere, episodiske brukere og persisterende brukere. Pasienter ble deretter undersøkt i forhold til utfall målt ved symptomer, funksjon og kognisjon. Vi fant en behandlet insidensrate for rusinduserte psykoser på 6.5/100 000 person år i perioden 2007-2011. Rusinduserte pasienter hadde kortere varighet av ubehandlet psykose, dårligere premorbide skoleprestasjoner, mer positive psykosesymptomer og større andel menn. Pasienter som klarer å slutte med rus innen de første 2 år etter behandlingsstart hadde symptom- og funksjonsnivå samt resultat på kognitive tester som var like bra eller bedre enn de som aldri har ruset seg etter 10 år. Vi estimerte behandlet insidens av rusindusert psykose og primærpsykose med- og uten rus. Det er trolig at det her er store mørketall, spesielt blant rusmisbrukere som ofte har høy terskel for å oppsøke helsevesenet. De med rusindusert psykose som vi fanget opp lot ut til å ha mer dramatiske, positive psykosesymptomer som kunne ha medført at de kom tidligere til behandling og derfor hadde kortere varighet av ubehandlet psykose. I langtidsoppfølgingen av TIPS I pasienter viste det seg at pasienter som klarte å slutte med rus i løpet av de første to årene etter de kom inn i behandling fikk like gode utfall eller bedre som de som aldri hadde brukt rus. Dette er særlig av betydning i forhold til negative symptomer, som er svært utfordrende å behandle og som har stor påvirkning på pasienters funksjon og livskvalitet. De som fortsatte å ruse seg hadde mer positive og negative symptomer og lavere andel remisjon i tillegg til at de scoret dårligere på kognitive tester. Resultatene kan gi grunnlag for å anta at disse pasientene i utgangspunktet representerer en annen gruppe med et annet sårbarhetsgrunnlag enn primærpsykosepasienter uten rus, noe som kan ha implikasjoner for forskning på og behandling av psykoselidelser i fremtiden. I langtidsoppfølgingen av TIPS I pasienter viste det seg at pasienter som klarte å slutte med rus i løpet av de første to årene etter de kom inn i behandling fikk like gode utfall eller bedre som de som aldri hadde brukt rus. Dette er særlig av betydning i forhold til negative symptomer, som er svært utfordrende å behandle og som har stor påvirkning på pasienters funksjon og livskvalitet. De som fortsatte å ruse seg hadde mer positive og negative symptomer og lavere andel remisjon i tillegg til at de scoret dårligere på kognitive tester. Resultatene kan gi grunnlag for å anta at disse pasientene i utgangspunktet representerer en annen gruppe med et annet sårbarhetsgrunnlag enn primærpsykosepasienter uten rus, noe som kan ha implikasjoner for forskning på og behandling av psykoselidelser i fremtiden.