Fysioterapeuter i finnmarkskommuner: erfaringer med forholdet mellom innbyggernes behov, tilgjengelige ressurser og egen kompetanse

Fysioterapeuter tilknyttet kommunehelsetjenesten i finnmarkskommuner, både privatpraktiserende med kommunal avtale og kommunalt ansatte, ble strategisk utvalgt. Totalt 21 fysioterapeuter deltok i til sammen fem fokusgruppeintervju. Studien viser at fysioterapeutene mente at kommunenes ressurser til fysioterapi ikke var i samsvar med deres oppgaver og innbyggernes behov. Dermed ble prioriteringer innenfor begrensede ressursrammer et sentralt tema. Noen av hovedresultatene er at: • Prioriteringsarbeid i stor grad overlates til fysioterapeutene, med lite involvering fra kommunene. • Tilknytningsform og innbyggertall preger prioritering og fordeling. • Ulike rammer og ulike fokus hos privatpraktiserende og fastlønte preger prioriteringer og resonnementer. Funnene diskuteres i et profesjonsteoretisk perspektiv, som inkluderer forståelse for hvordan faglige tradisjoner preger skjønnsutøvelse og valg. I tillegg trekkes etiske prinsipper om likebehandling og individualisering inn, samt betydningen av profesjonelle praksisers institusjonelle rammer (økonomiske og organisatoriske betingelser). Materialet viser bl.a. forskjeller i kompetanse- og samarbeidsbehov mellom fysioterapeuter i kommunene med færrest fysioterapeuter/innbyggere og de med flest. Det fremkommer også at kurs og hospitering er kilder til kunnskap og også samarbeid med andre fagpersoner, særlig andre fysioterapeuter og (fast)leger. Flere av informantene kom med interessante betraktninger om/potensielle løsninger på utfordringer knyttet til det å befinne seg i små fagmiljøer, langt unna nærmeste kollega. I tillegg til publisert artikkel skal det videre skrives en artikkel om kompetanse og samarbeid for internasjonal publisering. Prosjektets tema er tett knyttet til fysioterapi i kommunehelsetjenesten i Norge. Ved at studien er gjennomført i Finnmark, settes utfordringer knyttet til geografi, samferdsel, lav befolkningstetthet, begrensede ressurser og små fagmiljøer på spissen. Imidlertid finnes også kommuner med lav befolkningstetthet og store avstander andre steder i landet. Materialet består også av synspunkter fra fysioterapeuter i noen større kommuner med mange fysioterapiårsverk; kommuner som kan sammenlignes med tilsvarende kommuner i andre fylker. Ut fra vår strategiske utvelgelse av informanter, mener vi at mønstre i datamaterialet representerer kategorier som er gyldige også i andre lignende kontekster, og vi vil argumentere for at våre funn har analytisk gyldighet. Samhandlingsreformen og lovendringene som har fulgt innebærer muligheter for å styrke og videreutvikle fysioterapifaget i kommunene, da mange av kommunens oppgaver faller inn under fysioterapeuters kjernekompetanse. Men siden fysioterapi ikke er en lovpålagt tjeneste, kan det føre til at tjenesten svekkes. Foreløpig har det ikke kommet noen merkbar vekst i antall stillinger, men kommunenes oppgaver blir flere og mer omfattende. Våre funn tyder på at dette fører til stadig mer utfordrende prioriteringer for fysioterapeuter. Særlig i kommuner med små fagmiljøer, hvor samme person må prioritere mellom mange og vidt forskjellige oppgaver, synes dette å være utfordrende. Fysioterapitjenesten settes på prøve. Forutsetning for at kommuner skal ta ansvar og øke fysioterapitjenesten, er at fysioterapeuter ovenfor kommunens faglig og politisk ledelse synliggjør sine faglige vurderinger når det gjelder behov for fysioterapiressurser, hvilke oppgaver det ikke er ressurser til å gjennomføre og hvem som ikke får dekket sine behov for fysioterapi. Studien viser også at det er liten interkommunal faglig kontakt mellom fysioterapeuter, og særlig fysioterapeuter som har et bredt arbeidsfelt beskriver et sterkt behov for å ha noen å kommunisere med om faglige utfordringer de har begrenset kompetanse på. Her kan spesialisthelsetjenesten bistå; den har et ansvar for oppfølging og veiledning. Materialet viser at kommunikasjonen med spesialisthelsetjenesten ikke er systematisk og den er personavhengig. Særlig i små kommuner samarbeider fysioterapeuter med andre yrkesgrupper, og dette kan være en hjelp til løse faglige problemstillinger når en ikke har andre fysioterapeuter å diskutere med. Vi ser at lovens intensjoner om oppfølging og samarbeid på tvers av nivå ikke er oppfylt i fysioterapitjenesten, og at det er viktig å etablere faglige møtepunkt for fysioterapeuter, både nettbaserte og fysiske. Her bør faglig ledelse i både spesialist- og kommunehelsetjeneste kjenne sitt ansvar for å legge til rette for at befolkningen får dekket sine behov for faglig god og tilstrekkelig fysioterapitjeneste. Videre viser vårt materiale at hvilke tilknytningsformer kommunen velger når det gjelder fysioterapitjenester får konsekvenser for hva slags fysioterapifaglige oppgaver som blir dekket. Gjennom artikler og muntlige presentasjoner i ulike faglige sammenhenger mener vi vår studie vil bidra til å vekke debatt og bevisstgjøre både fysioterapeuter og helsefaglig ledelse om viktige spørsmål av betydning for fysioterapifaget og tjenestens innhold.