Hjelpernes rolle i selvmordsforebyggende arbeid

Hjelperes opplevelse av egen kompetanse i møtet med mennesker i selvmordsfareI de første årene som yrkesaktiv vil en tredjedel av alt helsepersonell som jobber med mennesker i krise oppleve at en pasient begår selvmord. Mange hjelpere som opplever at en pasient begår selvmord, bærer med seg en frykt for at andre skal gjøre det samme.Vi ønsker med denne studie å drøfte hva som skal til for at erfarne hjelpere opplever seg kompetent i møtet med mennesker i selvmordsfare.For å finne ut av det har vi snakket med 25 personer som har deltatt på et kurs i selvmordsforebygging ved selvmordsfare. Vi fant at det uavhengig av kompetanse er en psykisk belastning å møte mennesker i selvmordsfare. Mange følelser settes i sving og en av hjelperne beskriver det slik: ”Jeg tror ikke det bestandig går an å forutsi hvordan vi vil reagere hvis en man har kontakt med, plutselig tar livet, jeg vet det er veldig vanskelig, det blir snudd så veldig på hodet, ting blir så uvirkelige. En voldsom følelse (…) fortvilelse (…) kunne man ha gjort noe annerledes og alt det der, det tror jeg bestandig vil oppstå.” Funnene viser også at det er forskjell på hvordan hjelpere med liten kompetanse, som vi velger å kalle hjelpeløse hjelpere, og hjelpere med høy kompetanse, som vi kaller kompetente hjelpere, møter mennesker i selvmordsfare. Den hjelpeløse hjelper kan føle angst ved tanken på å gjøre noe galt eller ikke gjøre noe i det hele tatt forut for et selvmord eller et selvmordsforsøk. ”Det er noe med at du står jo der på en måte med den andre sitt liv i hendene, og gjør jeg noe galt nu, så dør personen… da blir det min skyld”, sier en av hjelperne. Også kompetente hjelpere reflekterer over skyldspørsmålet og erkjenner at han eller hun ikke kan redde alle. En hjelper uttrykker seg slik: ”Jeg tenker at det er ikke min skyld, det er noen andre sitt valg, og jeg kan tilby hjelp der og da og være der, og så kan jeg kople inn andre for videre oppfølging, og jeg klarer ikke å redde alle. Jeg må… sånn er det bare, noen tar livet sitt, og noen ganger kan jeg være der for…så de ikke gjør noe.” Språket er et viktig redskap for hjelperen. Flere av hjelpere vi snakket med hadde tanker om at de kunne fremprovosere et selvmord hvis de spurte en person direkte om han eller hun hadde tenkt på å ta sitt eget liv. En sier: ”Man har jo vært redd man skulle si for mye, at de kanskje gjorde det de hadde tenkt å gjøre ved at man satte ideer på de (…)”. Det å ta ordet selvmord i sin munn har vært vanskelig for mange. Barrieren som brytes når det gjøres, kjennes meningsfull og gjør hjelperen kompetent. ”Bare det å tørre å spørre direkte når vi ser at pasienten har det tungt. Altså … at man tør å være direkte og spørre om pasienten har tanker om å ta sitt eget liv. For det torde jeg i hvert fall ikke å spørre om direkte før, man gikk jo kanskje rundt og trodde at pasienten hadde tanker om det, men nu tør jeg faktisk å spørre direkte.” Det er ikke bare hva hjelperen sier, som er avgjørende, også tidspunktet betyr noe. Den hjelpeløse hjelper uttrykker sin usikkerhet som redsel for å gå for fort frem: ”Jeg er ikke redd for å være direkte men jeg er redd for å forsere, ikke sant…at jeg blir så ivrig etter å kartlegge selvmordsfare.” Å føle seg trygg i møte med et menneske i selvmordsfare er ikke noe som kommer av seg selv, det må læres. Utviklingen av den kompetente og trygge hjelper skapes gjennom bevisstgjøring, åpenhet og kommunikasjon. Hjelpere kan lære av hendelsene han eller hun kommer opp i, og dermed få økt innsikt i egne reaksjoner og hvordan tryggheten kan overføres i en gitt situasjon. En hjelper beskriver det slik: ”Akkurat det her med selvmordsfare som er så alvorlig … jeg vet ikke om man akkurat noen ganger blir helt trygg på akkurat det… men jo mer man blir borte i det og opplever det, jo mer trygghet får man kanskje sånn etter hvert.” Hjelperne mener at selvmordsnære mennesker vil merke det når de føler seg trygge i hjelperrollen og utstråler trygghet overfor den hjelptrengende. En av dem forteller: ”Når jeg er tryggere, så merker pasienten det. Før så famlet jeg litt. Nå føler jeg at jeg er tryggere i den rollen.” Konklusjon For å få mot og trygghet til å jobbe aktivt selvmordsforebyggende trenger alle hjelpere kunnskap om hvordan de best kan forholde seg til mennesker i selvmordsfare. De må kjenne til hvordan faresignaler kan tolkes og hvordan risikovurdering kan gjennomføres. De må også ha kunnskap om hvordan de kan intervenere ved akutt selvmordsfare og få kjennskap til hvilke tiltak som kan settes i verk Det anbefales derfor at alle som kommer i kontakt med mennesker i selvmordsfare, tilføres økt kunnskap om situasjonen ved hjelp av kurs og veiledning.