Normalvariasjon og risiko knyttet til ekkokardiografiske mål på diastolisk dysfunksjon. Tromsøstudien

Risiko ved ekkokardiografiske mål på diastolisk dysfunksjonHjertesvikt med normal pumpefunksjon øker som årsak til hjertedød. Det er nå kommet klare kriterier for diagnose av sykdommen, men om disse kriterier identifiserer dem med høy risiko er uavklart. Det er derfor behov for oppfølgningsstudier som kartlegger risiko både hos de med og uten symptomer på hjertesvikt.Med økende livslengde har hjertesvikt blitt et økende helseproblem i industrialiserte land. Hjertesvikt ble opprinnelig oppfattet som en sykdom betinget i pumpesvikt, dvs systolisk dysfunksjon. Flere studier har vist at 1/3 av pasienter innlagt med akutt hjertesvikt har normal pumpefunksjon. Denne gruppen består for en stor del av eldre kvinner med hypertensjon hvor forsinket diastolisk relaksasjon, nedsatt compliance av venstre ventrikkel og følgelig svekket diastolisk fylning er de viktigste komponenter i utvikling av hjertesvikt, her i form av diastolisk dysfunksjon. En befolkningstudie fra 2003 finner at 44% av pasientene med validert hjertesvikt har normal systolisk funksjon. Av de som har moderat til alvorlig diastolisk eller systolisk svikt er det mindre enn halvparten som har diagnostisert hjertesvikt. Hvor mange av disse personer som har subjektive plager vites ikke. Observasjonsstudier publisert fra Canada viser at det like dårlig prognose for innlagte pasienter med og uten systolisk svikt. Til nå er kun digitoxin og angiotensin reseptor blokkeren candesartan testet som behandling hos symptomatiske pasienter, hvor candesartan kun viste reduksjon i hospitalisering. Ingen av medikamentene viste reduksjon i mortalitet. Ingen studier har dokumentert behandlingseffekt ved asymptomatisk diastolisk dysfunksjon. Diastolisk svikt var initialt definert ut fra normal venstre ventrikkel ejeksjonsfraksjon hos pasienter med klinisk akutt hjertesvikt. Abnormt forhold mellom trykk og volum i venstre ventrikkel med forhøyet diastolisk trykkkurve i venstre ventrikkel gir øket trykk i venstre atrium og følgelig lungestuvning for eksempel ved pulsøkning. I utgangspunktet er diastolisk dysfunksjon definert ut fra invasiv trykk og volummåling. I klinisk praksis er dette ikke aktuelt og Doppler målinger av mitral flow, lungeveneflow og isovolumetrisk relaksasjonstid har vist god korrelasjon med venstre atrietrykk hos koronarpasienter med klinisk hjertesvikt, men dårlig korrelasjon ved hjertesvikt hos yngre pasienter, pasienter med hypertrofisk kardiomyopati eller fedme. Som den første store befolknings-undersøkelsen med Dopplermålinger viste Tromsøundersøkelsen hvordan mitralflowmål er både alders og kjønnsavhengig hos personer uten hjerte- karsykdom. Vi ønsker derfor basert på en prospektiv befolkningsundersøkelse å kartlegge; 1) Normalvariasjon av nye mål (vevsDoppler) på diastolisk dysfunksjon. 2) Samvariasjon av patologisk mål innbyrdes og med symptomatologi. 3) Samvariasjon mellom vevsDoppler og tidligere Doppler mål på diastolisk dysfunksjon. 4) Endring i mål på diastolisk dysfunksjon over tid. 5) Prediksjon av kardiovaskulære hendelser frem til 2007 v mål på diastolisk dysfunksjon målt i 1994 og 2001 hos pasienter med normal systolisk funksjon. Stratifisert på kjent kardiologisk sykdom og tilstedeværelse av dyspnoe. 2300 personer er screenet med ekkokardiografi i løpet av den 6. Tromsø Undersøkelsen fra oktober 2007 til desember 2008. Alle identifiserte pasienter er etterundersøkt og analysen er startet. Vi forventer å ha ferdig de første analyser i løpet av våren 2010 og første artikkel innsendt før august 2010. Bestemmelse av risiko knyttet til mål på diastolisk funksjon åpner opp for studier av effekt av behandling for diastolisk hjertesvikt. I motsetning til systolsik hjertesvikt med nedsatt pumpefunksjon, finnes det i dag ingen behandling som senker risikoen knyttet til diastolisk hjertesvikt.