Kompetanseutvikling i distribuerte kliniske behandlingsteam
Prosjekt
- Prosjektnummer
- TFP751-08
- Ansvarlig person
- Aksel Hagen Tjora
- Institusjon
- Universitetssykehuset Nord-Norge HF
- Prosjektkategori
- Doktorgradsstipend
- Helsekategori
- Disputed aetiology and other
- Forskningsaktivitet
- 8. Health Services
Rapporter
Fysisk nærhet mellom lege og pasient har vært en ”gullstandard” for organiseringfen av helsetjenester. I dag utfordres denne ”gullstandarden” fordi det teknologisk er mulig å gjennomføre mange av pasientkonsultasjoner uten at lege og pasient er fysisk samlokalisert. Er dette uproblematisk?Forskningsprosjektet ”Kompetanseutvikling i telemedisinske team” skal bidra til kunnskap om hvordan bruk av videokonferanse påvirker klinisk praksis. Prosjektet undersøker hvordan kommunikasjons- og samarbeidsutfordringer mellom helsepersonell, og mellom helsepersonell og pasienter handteres i konkrete tjenester. Prosjektet tar utgangspunkt i to polikliniske spesialisttjenester (ortopedi og dermatologi) som er desentralisert fra et større sykehus til et distriktsmedisinsk senter ved hjelp av videokonferanseteknologi. Konsultasjonene er organisert slik at sykehuslegen befinner seg på sykehuset, og pasienten og en sykepleier befinner seg ved et lokalt distriktsmedisinsk sentrer. Studiet er kvalitativt orientert, og datamaterialet består av videoopptak av tjue polikliniske pasientkonsultasjoner. Dataene er analysert i et interaksjonistisk perspektiv. Et perspektiv som åpner for en forståelse av hvordan deltakerne handterer konkrete samarbeids- og kommunikasjonsutfordringer der og da i den enkelte konsultasjon. Foreløpige resultater viser at ansikt-til-skjerm-kommunikasjon er av en annen karakter enn ansikt-til-ansikt-kommuniksjon, og spesielt gjelder dette når videokameraet er zoomet inn på detaljer (nærvideo). Når aktørene ikke benytter en kommunikasjonsform basert på ansikt-til-skjerm, kan oppstår det derfor problemer i samhandlingen. Dette har konsekvenser for legens muligheter til å kontrollere hvordan en konsultasjon utvikler seg, og griper således inn i sentrale sier ved medisinske praksis. Kunnskap om denne dynamikken kan bidra til en bedre forståelse av hvorfor teknologiske løsninger kan være problematisk å ta i bruk i klinisk sammenheng. Prosjektet er inne i en fase hvor funnene skrives ut i tre artikler
Telemedisinske løsninger introduserer fysisk avstand i relasjonen mellom helsepersonell og pasient. Dette utfordrer hvordan vi tradisjonelt har tenkt om og organisert våre helsetjenester. Ikke minst har dette en konsekvens for klinisk praksis.Forskningsprosjektet ”Kompetanseutvikling i telemedisinske team” skal bidra til kunnskap om hvordan bruk av videokonferanse påvirker klinisk praksis. Prosjektet undersøker kommunikasjons- og samarbeidsutfordringer mellom helsepersonell, og mellom helsepersonell og pasienter handteres i konkrete tjenester. Kunnskap om dette er viktig for å utvikle kompetente telemedisinske behandlingsteam. Spesielt er dette viktig i et helsevesen hvor bruk av telemedisinske løsninger antas å ekspandere.
Prosjektet tar utgangspunkt i to polikliniske spesialisttjenester (ortopedi og dermatologi) som er desentralisert fra et større sykehus til et distriktsmedisinsk senter ved hjelp av videokonferanseteknologi. Konsultasjonene er organisert slik at sykehusspesialisten befinner seg på sykehuset, og pasienten og en sykepleier befinner seg ved et lokalt distriktsmedisinsk sentrer.
Datamaterialet består av videoopptak av tjue polikliniske pasientkonsultasjoner som er analysert i et fortolkende perspektiv. Tilnærmingen åpner for en forståelse for de konkrete og praktiske utfordringene helsepersonell og pasienter står overfor i en konsultasjon, og hvordan utfordringene handteres i et samspill med den aktuelle teknologien.
Resultatene viser at legespesialisten er avhengig av at pasienten og sykepleieren fungerer som sine ”forlengede” armer og øyne. For det første for å utføre praktiske oppgaver, men også i å gjøre observasjoner og vurderinger av mer medisinsk karakter. Handteringen av disse avhengighetene kan til en viss grad planlegges, men funnene viser at det oppstår utfordringer som må avklares der og da i den konkrete situasjonen. Videre viser funnene at i disse situasjonene kan legespesialistens sin mulighet for å kontrollere hvordan undersøkelsen forløper bli påvirket av aktørene på den andre siden samt muligheter og begrensninger som ligger i teknologien. Gjennomføringen av videobaserte pasientundersøkelser kan derfor betegnes som et samarbeidsprosjekt. Et samarbeidsprosjekt hvor pasient og sykepleier og teknologi i større grad enn i tradisjonelle pasientkonsultasjoner legger premisser for legespesialistens arbeid. Kunnskap om dette er relevant i forbindelse med utvikling og implementering av telemedisinske løsninger.
Fysisk nærhet mellom lege og pasient har vært en ”gullstandard” for hvordan vi har organisert våre helsetjenester. I dag utfordres denne ”gullstandarden” fordi det teknologisk er mulig å gjennomføre mange av pasientkonsultasjoner uten at lege og pasient er fysisk samlokalisert. Samtidig viser erfaringer at det ikke er uproblematisk å ta i bruk teknologiske løsninger som utfordrer gullstandarden.Prosjektet ”Kompetanseutvikling i telemedisinske team” skal bidra til kunnskap om hvordan ”gullstandarden” utfordres når innføring av teknologi skaper fysisk avstand i lege-pasient-relasjonen samt hvordan helsepersonell og pasienter handterer de praktiske kommunikasjonssutfordringene som oppstår underveis i slike konsultasjoner.
Forskningsprosjektet tar utgangspunkt i to polikliniske spesialisttjenester som er desentralisert fra et større sykehus til et distriktsmedisinsk senter ved hjelp av videokonferanseteknologi. Konsultasjonene er organisert slik at sykehuslegen befinner seg på sykehuset mens pasienten og en sykepleier befinner seg ved et lokalt distriktsmedisinsk sentrer.
Studiet er kvalitativt orientert, og datamaterialet består av videoopptak av tjue polikliniske pasientkonsultasjoner. Dataene er analysert i et fortolkende perspektiv, og åpner for en forståelse for de konkrete og praktiske utfordringene helsepersonell og pasienter står overfor, og hvordan disse problemene handteres i konkrete situasjoner underveis i konsultasjonene.
Foreløpige resultater viser at legen i stor grad er avhengig av at pasienten og sykepleieren opptrer som sine ”forlengede” armer og øyne. Spesielt i forbindelse med den fysiske eksaminasjonen medfører denne avhengigheten en del praktiske problemer som må handteres ”der og da” underveis i konsultasjonen. Handteringen av avhengighetene betinger at kommunikasjonen mellom aktørene fungerer godt.
Imidlertid viser resultatene at ansikt-til-skjerm-kommunikasjon er av en annen karakter enn ansikt-til-ansikt-kommuniksjon. Når aktørene ikke benytter en kommunikasjonsform basert på ansikt-til-skjerm, oppstår det derfor problemer. Spesielt ser pasientene ut til å benytte en kommunikasjonsform som alle var fysisk samlokalisert (ansikt-til-ansikt). Dette har konsekvenser for legens muligheter til å kontrollere hvordan en konsultasjon utvikler seg, og griper således inn i den medisinske praksis.
Kunnskap om denne dynamikken kan bidra til en bedre forståelse av hvorfor teknologiske løsninger kan være problematisk å ta i bruk i klinisk sammenheng. Med andre ord bidra til en forståelse for hvorfor ”gullstandarden” foretrekkes.
Klinisk praksis er tradisjonelt organisert ut fra prinsippet om fysisk nærhet mellom lege og pasient. Fysisk nærhet er blant annet viktig for legens tilgang til sansebasert informasjon som ofte er en forutsetning for diagnostisering og behandling. Telemedisin introduserer imidlertid fysisk avstand i lege-pasient-relasjonen. Hvordan handteres dette?Bruk av videobaserte pasientkonsultasjoner forhindrer at legen har direkte fysisk kontakt med en pasient, for eksempel vil direkte fysisk berøring ikke være mulig. Legen er derfor i større grad avhengig av observasjoner og vurderinger gjort av pasienten selv og/ eller helsepersonell som er samlokalisert med pasienten. I tillegg vil introduksjonen av fysisk avstand betinge at arbeidsoppgaver og prosedyrer som tidligere ble utført av legen selv må utføres av og i samarbeid med pasienten og det samlokalisert helsepersonellet. Innføring og bruk av telemedisin utfordrer derfor etablerte arbeidsformer.
Forskningsprosjektet ”Kompetanseutvikling i distribuerte kliniske behandlingsteam” skal bidra til kunnskap om hvordan videobaserte konsultasjoner endrer viktige forutsetninger for gjennomføringen av medisinske pasientkonsultasjoner, og hvordan helsepersonell og pasienter handterer dette under gjennomføringen av videobaserte konsultasjoner. Kunnskap om dette er nødvendig for å utvikle kompetente telemedisinske behandlingsteam, som er en forutsetning for at telemedisin blir allment akseptert blant helsepersonell og pasienter.
Prosjektet tar utgangspunkt i to polikliniske spesialisttjenester (ortopedi og dermatologi) som er desentralisert fra et større sykehus til et distriktsmedisinsk senter ved hjelp av videokonferanseteknologi. Konsultasjonene er organisert slik at sykehuslegen befinner seg på sykehuset, og pasienten og en sykepleier befinner seg ved et lokalt distriktsmedisinsk sentrer.
Datamaterialet består av videopptak av tjue polikliniske pasientkonsultasjoner som er analysert i et fortolkende perspektiv. Tilnærmingen åpner for en forståelse for de konkrete og praktiske utfordringene helsepersonell og pasienter står overfor, og hvordan de handterer dem i et samspill med den aktuelle teknologien.
Studien viser at i videobaserte pasientkonsultasjoner veksles det mellom bruk av oversiktsvideo og nærvideo. Nærvideo benyttes i eksaminasjonsfasen, og videokameraet er da maksimalt zoomet inn på en bestemt kroppsdel slik at legen skal få tilgang til detaljer, for eksempel et operasjonssår, et eksem etc. Bruk av nærvideo innebærer at deltakerne har redusert eller ingen tilgang til kontekstuelle markører i form av ansiktsuttrykk, blikk og kroppsposisjon til deltakerne på den andre lokasjonen. Koordinert samspill mellom deltakerne er derfor en kontinuerlig utfordring, og relativt enkle handlinger som å peke på et objekt kan være komplisert. Bruk av nærvideo i eksaminasjonsfasen kan derfor betraktes som å bestå av to ulike aktiviteter. For det første anvendelse av legens medisinske kunnskap, og for det andre koordinerende aktiviteter som muliggjør anvendelsen av legens kunnskap. Disse aktivitetene er nært knyttet til hverandre, og skjer i et kontinuerlig samspill. I pasientkonsultasjoner hvor fysisk berøring av pasienten er nødvendig er legen avhengig av et samspill med pasienten og sykepleieren. Studien indikerer at når legen må overlate til sykepleien å utføre berøringen reduseres legens mulighet til å kontrollere hva som skjer på pasientsiden. Legen blir avhengig av sykepleierens (og pasientens) erfaringer og vurderinger. Samtidig bidrar legens verbalisering av hva det er viktig å observere til å styre hvordan sykepleieren utfører berøringen, og dermed gi legen kontroll over prosessen. Legens endelig vurdering kan slik sett forstås som resultatet av et samspill mellom sykepleierens subjektive erfaringer og vurdering, og legens medisinske kunnskap.
Forskning viser at deltakere i videokonferanser benytter kommunikasjonserfaringer fra situasjoner hvor deltakerne er fysisk nær. Imidlertid blir videokonferanser tatt i bruk på nye kliniske felter. Erfaringer fra tradisjonell bruk av videokonferanser er ikke bare utilstrekkelig, men kan også bidra til å skape kommunikasjonsproblemer.Bedre og bredere videokonferansenett har gjort at kvaliteten på lyd- og bilde i videokonferanser blitt bedre. I tillegg har utstyret blitt mer mobilt. Videokonferanseteknologi benyttes derfor i stadig flere kliniske sammenhenger. Eksempler på dette er multidisiplinære beslutningskonferanser hvor deltakerne befinner seg på ulike sykehus, bruk av flere videokilder koblet sammen med avansert monitoring i akuttmedisin (VAKe), HD-kvalitet på bilder gjøre det mulig å foretat detaljerte undersøkelser av for eksempel mindre kroppsdeler som pupiller (teleslag).
Forskning viser at deltakere i videokonferanser er tilbøyelig til å benytte kommunikasjonserfaringer fra medisinske konsultasjoner og møter hvor deltakerne er fysisk samlokaliserte. Dette er hensiktsmessig ved 'tradisjonell' bruk av videokonferanser. I de 'nye' dynamiske og komplekse situasjonene er ikke dette bare utilstrekkelig, men kan også bidra til å skape kommunikasjons- og samarbeidsproblemer.
Forskningsprosjektet ”Kompetanseutvikling i telemedisinske team” skal bidra til kunnskap om hvordan telemedisin/ videokonferanser påvirker klinisk praksis ved å undersøke konkrete telemedisinske tjenester. Hensikten er å belyse hvordan kommunikasjons- og samarbeidsutfordringer mellom helsepersonell, og mellom helsepersonell og pasienter handteres. Kunnskap om dette er viktig for å utvikle kompetente telemedisinske behandlingsteam i en tid hvor videokonferanseteknologien er i endring.
Datamaterialet består av videopptak av tjue pasientkonsultasjoner. Konsultasjonene er organisert slik at sykehuslegen befinner seg på sykehuset, og pasienten og en sykepleier befinner seg ved et lokalt helsesenter. Dataene er analysert i et fortolkende perspektiv med fokus på hva pasienter og helsepersonell gjør når de kommuniserer og samarbeider.
Foreløpige resultater viser sykehuslegen er avhengig av et nært samarbeid med pasient og sykepleier. De videobaserte konsultasjonene kan derfor forstås som desentralisert og distribuert informasjonsprosessering. Informasjonen danner et viktig grunnlag for sykehuslegens endelige beslutninger om diagnose og behandling. Informasjonen må derfor være relevant og pålitelig, og dette ser ut til å være relatert til hvordan deltakerne i en konsultasjon løser kommunikasjons- og samarbeidsutfordringer.
Prosjektet er godkjent Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, og er finansiert av Helse Nord.
Deltagere
- Lars Kristian Rye Doktorgradsstipendiat
eRapport er utarbeidet av Sølvi Lerfald og Reidar Thorstensen, Regionalt kompetansesenter for klinisk forskning, Helse Vest RHF, og videreutvikles av de fire RHF-ene i fellesskap, med støtte fra Helse Vest IKT
Alle henvendelser rettes til eRapport, Helse Nord